(© Cecilie Lønn)

Vel inne i ganga tar han av seg ytterjakka og støvlene. Han vet at hun sitter og venter på ham i stua. Han ser for seg hvordan hun ikke tør røre seg før hun får se ham, før hun får se uttrykket hans og kan vite helt sikkert. Dette øyeblikket har han sett for seg så mange ganger, han har spilt seg selv i tankene og forsøkt å planlegge på hvilken måte han vil tre frem for henne. Nå står han langt fra det å tenke på hvordan han må virke på henne. Å ha kontroll over det inntrykket han skal skape, er ikke i hans tanker. Han er bare kald, kald i hele kroppen, men like fullt kler han av seg vesten, tar av seg klokka og går inn til henne. Han kan kjenne hvordan hun venter. Han kan merke hvordan kroppen hennes styrer seg inn mot hans.
- Men du skjelver jo, sier hun idet hun får øye på ham i døråpningen. - Og du er helt hvit i ansiktet. Fikk du ikke sagt det til henne likevel? Gikk ikke alt som det skulle?
Han vet ikke helt hvorfor, men han klarer ikke se på henne. Ikke nå.
- Jo, det gjorde vel det, sier han nokså stille. - Jeg har fortalt henne alt. Hun har forstått hvordan det blir. Hun tok det helt rolig. Fullstendig rolig.
En stund blir han stående i taushet, som om han leter etter de riktige ordene. Så sier han: - Alt gikk som det skulle.
Det rykker litt i en ansiktsmuskel, men ellers står han ubevegelig. Det blir hun som gjør noe først. Hun reiser seg og trekker ham mot seg. Skyver ham inntil kroppen sin som er varm.
- Kom nå her da, sier hun. Alt gikk jo som det skulle. Dette er øyeblikket vårt som vi har ventet på.
Beltet hans blir løsnet av to bestemte hender, og han begynner selv å kneppe opp skjorta. Sakte. Han møter ikke blikket som søker hans, men han senker hodet og følger skrittene hennes.

Skrittene hennes lyder taktfast gjennom det vesle kjøkkenet hvor det dufter av nyskurt tregolv. Alt er ryddig. Bare to tekopper står ennå på bordet, halvfulle, med to litt fuktige teposer ved siden av. Hun tar på seg jakka og går ut i bislaget ved siden av kjøkkenet. Der leter hun frem to tomme vadsekker som hun bærer med seg under den ene armen. Lufta som møter henne utenfor strammer mot ansiktshuden. Et øyeblikk blir hun stående og snappe etter pusten. Så beveger hun seg i rask fart bort fra huset.
Hun er andpusten og fører hånden hans mot brystene sine. Han klemmer lett noen ganger på de struttende brystvortene. Pusten hennes blir mer merkbar inn i øret hans. Men hånden hans sklir ned mot siden. Han fikler med stroppen på bhen, uten å finne hempene bak. Hun snur munnen bort fra øret hans og fører hendene sine bestemt, nesten hardt ned mot rumpa hans. Først da kjenner hun at lårmusklene hans strammer seg, at han vokser og presser seg tungt mot henne.

Hun skyver beina foran seg gjennom det glisne løvet. Mørket omslutter henne allerede, enda klokka bare er seks. Himmelen slipper fra seg små perledråper som legger seg lik svette på panna hennes, men de tunge skyene lover at om ikke lenge vil tåkelaget revne og legge jorden dampende vår og sporløs under seg. Blikket hennes søker etter et holdepunkt i mørket, men alt hun ser er like trestammer, nakne alle sammen, som klynger seg fortapt inntil hverandre. De brune øynene hennes ser nå sorte ut, og blikket farer frem og tilbake, annethvert hvileløst og metodisk, før det synker inn i seg selv og blir til mørkt glass. Hun hører bruset fra elven i det fjerne.

I jevne drag strømmer blodet gjennom ham nå; han gjentar det eldgamle ritualet uten å anstrenge seg. Han fører seg selv gjennom det glatte, ventende dypet, kjenner hvordan han nærmer seg, hvordan det stiger, bærer mot det endelige sluttpunkt: Han vil dit og det er like før det flimrer, men da, akkurat da, ser han øynene hennes. Øynene er ikke lenger blå, men sorte. Sorte og blanke. Fullstendig rolige. På vei ut. Han stanser jakten mot fallet inn i seg selv. Blir liggende urolig i dypet. Kald av svette.
Hun griper fatt i en stamme hun nesten holdt på å støte hodet sitt mot. I et plutselig anfall av svimmelhet tar hun seg til hodet. Hun skraper neglene dvelende mot huden i ansiktet. Bare lyden forteller henne hvor hun skal gå. Det monotone, lokkende bruset driver henne videre innover.

Han fortsetter å dytte seg frem. De sorte øynene viser seg fortsatt i jevne glimt, men en kraft som er sterkere driver ham frem mot målet. Fullstendig nedsunket i en annen verden føler han seg da det går for ham. En stiv stråle skyter ut av han; han stønner høyt. Av vellyst? Lettelse? Avmakt? Han vet ikke.

Hun vet ikke hvor hun kan finne de tyngste steinene. Lenge somler hun rundt i et område hvor det ikke finnes annet enn råtten, våt mose som hun stadig sklir på. I blinkene fra fjerne billykter blir stripene langs kinnbena med mange ørsmå, røde bobler av og til synlige. Lyktene kaster korte lysglimt mot ansiktet henne og mot de rolige, sorte øynene som ikke lenger ser.

Han ser på henne igjen først flere minutter etter at sæden har rent ut av henne. Da han møter blikket hennes kjenner han på ny hvordan virkeligheten vil spille ham et puss: Øynene hennes er sorte. Han blir grepet av en trang til å klamre seg fast til det han kjenner under seg, samtidig som han skremmes av ideen at han vil slippe det samme utfor en skrent, jage bort det som ikke er henne likevel. Men hun griper tak i haka hans og sier:
- Nå er det over. Kan du ikke prøve å slappe av? Jeg er her hos deg. Kjenner du ikke det?
Han lar kroppen sin synke slapt og tungt ned over henne. Han ønsker å ta dette inn og føle det etterlengtede ved denne situasjonen. Han vil slippe taket; bade i varmen hennes. Men det eneste han klarer å tenke på er hvordan hans egen svette siler i nåltynne strimer fra armhulene, nedover mot brystet.

Det er tungt nok nå og hun sleper sekkene med seg mot kanten. Hun har festet dem til hendene med stropper. De nakne trestammene er det eneste som betrakter ryggen hennes da hun med lange, vaklende skritt puffer føttene fremover samtidig som hun trekker sekkene over de sleipe, glatte steinene på bunnen. Hun lar seg drive lenger og lenger ut i elvevannet. Ett skritt, to skritt, tre skritt. Hun går som en dukke ført av stramme nylonstrenger. Fire skritt. Enda flere. Men så stopper hun opp. Plutselig biter hun seg i leppa og fester blikket på bølgene fra elva som dupper rundt overkroppen hennes. Elvestrømmen er iskalde fingre som fikler med livet, navlen og undersiden av brystene. Et øyeblikk lar hun hendene som holder sekkene sprike ut. Ti hvitfrosne fingre søker utover i det iskalde vannet i en fargeløs stillhet.

Hendene, føttene, skuldrene, hele kroppen føles i det samme så stiv. Han kjenner at han må bevege seg, hvis ikke får han kanskje krampe, tenker han og fjerner seg fra den dyvåte kroppen hennes litt bråere enn hva hun setter pris på. Han ser ikke mot øynene hennes nå lenger, våger det ikke, han ser mot sine egne bein og hender og tenker at han må ha noe å drikke. Øl vil nok hjelpe meg, tenker han og prøver å smile skjevt, virke kjekk, muntre opp seg selv, men blir i det samme rammet av en skrekk han trodde han var ferdig med. Som om hvert skritt han tok bort i retning kjøkkenet ikke fører ham mot kjøleskapet, men bare lenger og lenger bort fra ham selv, inngis han med følelsen av at han ikke lenger er seg selv. Istedenfor er han en mann på en film. Han spiller i en film han en gang har sett. Han er en mann i en filmscene han ikke vet hvor kommer fra. Mannen går besluttsomt mot kjøleskapet, åpner, griper fatt i en ølboks, river av toppen, kaster den på golvet og skyller ned i dype munnfuller. Øl. Mannen og ølet. Han blir stående og drikke. Som en tilfreds mann puster han ut mellom slurkene, men mannen på filmen spiller, og han spiller uten å vite hvem han er. Ølet smaker ingenting og kroppen er ingen steder. Det er tomt og det finnes intet språk som kan dekke over hans opplevelse. Han slenger fra seg den tomme boksen og kliner kroppen sin inntil det iskalde kjøleskapet. Det finnes en viss kontakt mellom kroppen og den kalde, hvite flaten, han kan kjenne det, men er det nok? Hva skal han gjøre? Hvordan kan han forklare sin fortvilelse? Ølsmaken sitter fortsatt i munnen. Han har egentlig aldri likt smaken.

Det smaker mose. Hun kjenner det et kort øyeblikk. Men så forsvinner smaken. Smaken og språket og øyeblikket forsvinner. Lysene fra bilene, de nakne trestammene, mosen ved bredden, det glisne løvet lenge inne, bislaget og kjøkkenet, tekoppene og personene som drakk av dem, alt forsvinner og løser seg opp i en stormfull stillhet hun aldri før har lagt merke til. En nyoppdagelse, tenker hun og griper fastere til. Eller kanskje ikke. Men i hvert fall. Sånn. Ikke hel stillhet, men likevel. Sånn. Dette. Her er jeg. Snart. Ikke. På bunnen. Fra bunnen og opp. Det kommer bobler. Bare noen får. Noen blupp som ingen kan høre. Tom, utlevd luft.

Han slipper ut en lang rap og fjerne seg fra det kalde kjøleskapet hvor han har stått klistret han vet ikke hvor lenge. Dette er jo idiotisk, sier han til seg selv og smiler skjevt. Han ser på kjøleskapet og rister på hodet. Som om noe var galt med skapet. Han tar en ny øk med seg i hånden og går inn til kvinnen som fortsatt ligger naken på sofaen med sprikende ben. I det han på ny forsøker å møte blikket hennes, sier han: "Vi går nye tider i møte nå, vet du. Du og jeg sammen".