(© Cecilie Lønn)

Å dra på ferie til sin egen far går ikke an, tenker Maria idet bilen hun sitter i svinger inn på det rotete tunet hun synes minner om en sånn gårdsplass voksne lager når de prøver å få til noe ekstra flott for barn. Hun biter seg i underleppa til det gjør vondt. Motoren stanser. Hun fornemmer hvordan en kjempestor, mørkeblå blekksprut med fjorten sterke, faste armer liksom vil holde henne igjen der hun sitter. Den altfor sterke blekkspruten gjør skrittene ut av den røde, kjente bilen veldig vanskelig. Egentlig er det umulig å komme seg ut, men det er ingen som forstår hva det er de virkelig ber henne om å gjøre.
På den lille gårdsplassen med treblomsterkassene og huskestativet står faren og venter på henne. Han må ha ventet svært på henne. Det ser hun, for han gjør store bevegelser med armene i det samme han får øye på ansiktet hennes. Hun forstår av bevegelsene hans at det forskremte uttrykket hun ikke kan rå over, har smøget seg stille som en katt over ansiktet hennes.
At faren ikke likner seg selv, ser hun straks. Noe fremmed, liksom kantete, er kommet over ham. Hadde dette vært innspillingen av et barnetv-program, ville oppførselen hans skyldtes nerver. Scenenerver. Men de veivende armene skyldes kanskje det nye huset, med voksne kan man aldri vite, tenker hun idet hun med et usynlig skjelv i kroppen plasserer føttene på den varme, myke asfalten. Hun rekker ikke å tenke tankene sine ut, for nå blir hun løftet av faren høyt opp i lufta. Høyt, høyt - og han sier sving, svung ved hver halve runde, sånn som han alltid gjorde før. Hun føler seg rar og tung der oppe i lufta. Bare munnen smiler. Ser ikke faren hvor mye hun har vokst i det siste? En rar følelse som har ligget i magen lenge, vokser seg større, lik et brød som heves.
- Velkommen til mitt nye hjem, Maria, sier faren idet han setter henne ned på bakken igjen. For første gang på lang tid ser hun direkte på sin far. Hun legger merke til at de litt skjelende øynene hans er lysende blå og temmelig flakkende. Så kremter han og sier: - Til vårt hjem, Maria. Det skal også være ditt hjem. Jeg håper du vil like det.
Bilen som har kjørt henne rygger og svinger ut fra gårdsplassen. Hun hører den brummende lyden fra kjøretøyet lenge etter at hun ikke kan se det lenger. Det er som om bilen drar av gårde med noe viktig hun har glemt å ta med seg til denne ferien hun skal på. Men sekken med alle tingene hennes er på ryggen, og faren venter på henne. Han klapper henne på lokket på sekken og sier: - Inn med deg, så skal du få se. Jeg er spent på hva du synes.
Faren leier henne i hånden og tar henne med inn i alle rommene som finnes i huset. Også boden, vaskerommet og arbeidsrommet får hun se. Alt sammen ser hun, og det før hun har fått tatt av seg sekken. Det er mye å gjøre seg kjent med, og Maria sier "åh" to ganger i hvert rom. Men alt er fremmed, og dette kan ikke være farens rom. Faren hører til et helt annet sted, det vet hun godt. Men hun vet også at det ikke nytter å fortelle ham det.
Til slutt blir hun ført inn i det rommet som skal være "hennes". Det finnes ikke særlig mye i rommet. Bare en seng, tre hyller på veggen og en skrivepult.
- Du kan gjøre med dette rommet som du selv vil, sier faren. Kanskje tar hun feil, men hun synes stemmen hans virker bønnfallende. Hun gjør noen litt plutselige kast med armene til svar, men kjenner straks hvor feil det blir. Forsiktig setter hun sekken ned på det blanke, nye tregolvet. Da hun svarer at rommet er veldig fint, hører hun selv hvor lav og rar stemmen hennes er. Hånden griper fatt i den ene fletta, og i det samme rammes hun av en mørk, iskald skrekk: Hun kjenner at hodet er tomt. Hun har ingenting å si. Det er tomt, selv om hun vet svært godt at nettopp det ikke må skje nå. Aller helst vil hun snakke, virke glad og fornøyd. Da blir også faren glad, det vet hun. Men hun kan ikke gjøre som de voksne, si meningsløse ord bare for å virke roligere enn man er. Barn kan ikke det. Hun håper at faren husker eller forstår hvordan det er. Kanskje er det dét han gjør nå, for han begynner straks å spørre henne om ting.
- Hvordan går det på skolen da, Maria? Han stiller det samme spørsmålet hver gang de møtes og hver gang han ringer. Han er fryktelig opptatt av skolen hennes. Heldigvis kan hun svare at det går bra, men det rare er at selv om hun er glad i skolen sin og kunne har fortalt mye om mange rare ting, så skjer det samme hver gang. Så snart faren nevner ordet "skole", fyker hele skolen og alle pultene og lærerne og skolegården med ut i det mørke rom og inn i en tom glemsel. Når hun er sammen med faren, er det som om det bare finnes én tanke i hodet hennes; det er en følelse som presser seg på og vil ut i ord - men aldri klarer hun å samle ordene og forklare grunnen til dette presset. Derfor blir hun stående på stedet og dra seg i fletta.
Faren hennes setter seg på en stol i rommet ved siden av. Han ser på henne gjennom døra til rommet "hennes", og tar til å gni seg sakte på lårene. Nå later det til at også han er tom for ord. Men plutselig er det som om han rammes av en skarp idé. Han slår seg i hardeste laget på lårene, spretter opp og sier opprømt, som om han skulle være så heldig at han hadde enda et rom å vise henne.
- Mat. Vi trenger mat. Vi kan ikke sitte her uten å spise noe. La oss gå opp på kjøkkenet!
Maria kjenner straks at denne tanken er hun med på. Dette er velkjent, og Maria lar seg villig heise opp på kjøkkenbenken hvor hun blir sittende, som på benken i årene hjemme, og dingle med beina. Faren farer litt frem og tilbake. Hendene hans gjør noe de kan. Maria ser hvordan farens kropp nå faller inn i en takt som er mer lik hans egen. Bevegelsene er ikke så voldsomme, så fremmede, og da maten er ferdiglaget og de skal til å spise, speilegg og karbonade med ketchup, er faren nesten helt rolig.

De spiser i taushet, men dette er en taushet som ikke skremmer. Tvert i mot. Før, da bare de to stod opp om natta sammen for å spise brød med rekesalat, da spiste de alltid i taushet. Dette er som det skal være. Maria presser seg ikke i forsøk på å komme på noe å si, og da faren sier at han veldig gjerne vil vise henne noe etterpå, er det som om en vond, klebende følelse slipper taket i henne og svever ut av vinduene i de fremmede, tomme værelsene, og gjør alt litt mer levelig.
- Hva er det du vil vise meg, sier hun spent og tenker håpefullt at det kanskje er en gave. Faren er imidlertid ikke mer fremmed for tankegangen hennes enn at han straks aner i hvilken retning ideene hennes løper, og sier:
- Det er ingen gave, altså. Ikke denne gangen.
Han smiler rolig til henne og skal til å føre gaffelen med en bit dryppende eggeplomme til munnen. Men plutselig synker gaffelen ned igjen. Små gule soler smiler til henne fra tallerkenen hans. Stemmen hans er myk når han snakker igjen.
- Jo, Maria. Egentlig er det en gave jeg vil gi deg. Det er en riktig gave du skal få.
Nå virker faren tankefull og rar, og Maria kjenner at hun ikke føler seg sikker på om han virkelig snakker til henne, eller til seg selv. En fjernhet siger inn over ham, men hun bryr seg ikke om det, for dette er en fjernhet hun kjenner. En glede bryter frem i henne da hun plutselig kommer på ideen å riste hånden hans som holder gaffelen, sånn som hun alltid gjorde før. Hun rister akkurat passe hardt, og eggeplomme farer utenfor tallerkenen. Det er tydelig at faren også husker, og når hun hører latteren hans kjenner hun seg helt sikker på at det er til henne han ler.

En halv time senere sitter de ved siden av hverandre i den gule bilen hans. Hun aner ikke hvor de skal, men det er noe med stemningen som faren er i nå, som gjør at hun ikke vil spørre. Den slags høytidelige alvorsstemning som kunne komme over ham for eksempel når nære kamerater lyktes med å gi ut bøker, eller svigermoren hans hadde kommet opp med en viktig innrømmelse av noe slag, hviler over ansiktet hans. Og når faren er i den stemningen, nytter det ikke å spørre om tankene som ligger bak. Da gjelder det å forsøke å sveve med ham inn i den verden hvor han enn måtte befinne seg.
Maria føler ikke hun lykkes helt i sitt forsett med å følge farens humør, men da han stopper bilen i et område i nærheten av der hvor han vokste opp, og hun tusler etter ham inn i en grønn, frodig løvskog, merker hun hvordan hun ikke trenger å anstrenge seg for å følge med i farens skiftende sinnsbevegelser. Hun følger sitt eget sinn, sine egne innskytelser, sine egne drømmer.

I trygg og solfylt taushet går de etter hverandre, dypere og dypere inn i skogen. Hun føler intet behov for å stille spørsmål. Hun lar seg bare drive med. Sommerfuglene, skogsstjernene, det myke løvet på bakken, de glitrende solglipene som spiller over hodene deres. Faren og hun sammen. Alt sammen en del av en drøm, en virkelig drøm hun vet hun savner, samtidig som hun eier drømmen. Det finnes en streng av taushet mellom faren og henne som ikke kan skille dem. Menneskers endrede vilje, nyinnkjøpte hus og nye tanker kan ikke splitte det som finnes mellom de to.
Men så: Tankene hennes driver av gårde. En sky gjemmer sola, og mer skal det ikke til. Dette er jo bare en drøm, en ferie, et øyeblikk. Om noen dager er det tilbake til savnet og den umulige virkeligheten. Synet av farens lutende, gyngende skikkelse foran henne fyller henne med nettopp den tanken hun helst vil jage på flukt.
Plutselig stopper faren opp. Han snur seg og ser på henne med et flakkende, oppspilt, undersøkende blikk. Hun kjenner at hun blir varm og litt engstelig. Vil han spørre henne hva hun tenker? Kanskje forstår han av de litt taktløse skrittene hennes at hun tenker på denne ene tanken hun ikke vil forme til ord? Kanskje forstår han mer enn hun tror, og vil forsøke å bryte seg vei gjennom det harde glasset hun prøver å risse seg selv inn i?
Men faren spør ikke. Han blir stående og lytte etter et eller annet. Hele kroppen hans virker stram og stiv, lik renningen på en nyspent vev. Plutselig legger hun ekstra godt merke til at han er skjeløyd. De litt uenige øynene gir ham et vilt uttrykk. Han står fremfor henne lik en galning som tror det er mulig å høre med øynene på lik linje med ørene.
- Nei, jeg trodde jeg hørte noe, men det var visst ingenting, sier faren etter litt. Hun rygger brått to skritt tilbake over skuffelsen hun hører i farens stemme. Det finnes et dyp hun ennå er for liten til å vite noe om. Men konturene av den mørke avgrunnen i farens øyne kan hun ane.
Hun er ikke lenger redd han skal avbryte hennes tanke.

Så stopper faren helt opp. Brått, uten varsel. Med en anelse frykt i stemmen sier han: - Her var det. Det er dette jeg vil vise deg.
Han peker med en skjelvende finger på en grønn liten lysning hvor det står en avhugd trestubbe.
- Her var det jeg mistet kalven.
Stemmen hans lyder hul og sår, lik røsten fra en utslitt, gammel kjøter.

Kalven? Maria tar til å trekke forsiktig i den ene fletta igjen. Aldri har hun hørt tale om at faren hadde noen kalv. Hvordan kunne han eie en kalv, de bodde da i en leilighet nokså sentralt i byen da han var liten? Hadde han en kalv i bakgården? Med løkke rundt halsen og den vesle gressplenen foran blomsterbedene som beite? Maria føler seg rar. Hun fornemmer hvordan ei usynlig hakke liksom vil trenge seg inn mellom dem. For hvert ord og hver tanke som baner seg vei i de krokete sinnene deres, hakkes det et hakk i jorda mellom dem. Ei kløft truer med å sprenge og ødelegge veien som ligger foran dem. Nede i kløfta ligger en kalv hun aldri har hørt om.

- Jeg hadde en kalv, sier farens tunge stemme nå. - Men en dag var den plutselig borte for meg. Det var på dette stedet jeg mistet den, akkurat på dette stedet i skogen, og jeg kommer aldri til å glemme det. Kalven var bare min, og den fulgte meg overalt hvor jeg gikk. Jeg gav den mat, passet på den, strøk den varm hvis den frøs, og lyttet til dens pust for å forsikre meg om at alt var bra med den. Jeg var så glad i den kalven, og kalven var glad i meg. Den ville alltid være hos meg. Kalven var med meg på skolen, og om natta hadde jeg den med meg i senga.
Faren puster dypt før han fortsetter.
- Ikke en sjel visste om at jeg hadde en kalv. Derfor var det heller ingen som visste at jeg mistet den. Jeg trodde jeg skulle dø den dagen den ikke lenger lot seg finne. I mange dager ropte og kalte jeg på den, med feber i stemmen. Men kalven viste seg aldri mer igjen. Det fortvilte ropet mitt stilnet etter hvert av, og istedenfor rop, hyllet jeg meg selv inn i en mørk taushet jeg aldri siden har klart helt å finne veien ut av. Jeg har aldri fortalt til noen at jeg en gang hadde en kalv som var bare min. Ikke til en eneste. Bare til deg, Maria.

Faren snur seg og ser på henne med et klart blikk. Blikket hans skyter mot henne slik en fjellklatrers taukrok blir slynget frem for å søke etter feste i ulendt fjelland. Kroken fester seg straks, det rykker til i henne og strengen mellom dem blir stram. Hun ser rett fremfor seg. Den grønne flekken i den lune skogen speiles i det varme, blanke blikket hennes. I taushet griper hun farens hånd og klemmer til mens hun nikker sakte med hodet.