(© Cecilie Lønn)

Det følger aldri bråk med hans bevegelser. Buksene hans, sorte bukser, er tause bukser. Stoffet lager ingen friksjonslyder som forstyrrer inntrykket av dunkel stillhet og smidighet som nærmer seg samtidig med ham. Skjortene, de bestandig hvite skjortene hans, er laget av fineste bomull. Skosålene er av gummi. Myk gummi. Håret ligger tett og rolig inntil panna. Det er bare øynene som beveger seg urolig, men de lager ingen lyder som andre kan høre. Og øynene er store og mørke. Tiltalende, men hemmelighetsfulle, som om blikket ligger skjult bak to små glassmaneter.

Mannen er over sin første ungdom, og far til to. Han sitter hensunket i en dyp lenestol det er vanskelig å komme ut av, når man først han latt seg fange av dens sugende kraft. Barna har han på fanget. Ett på hvert lår. Det er litt tungt, synes han, men han kan ikke klage. Han ser på barna som leker klappeleker med hverandres hender. Det slår ham at barna virker meget lykkelige. Beskyttet. Intetanende. Munnen hans er åpen; han føler det finnes noe han kan og vil si, men ingenting kommer ut av ham. Bare taushet.
Det hender at han, når han betrakter sine barn i stillhet, spør seg selv: "Kommer disse to menneskene fra meg? Er det virkelig jeg som har vært med på å skape en sånn lykke?" Barna ler med røde bollekinn og glød i øynene mot hverandre, og mot ham som sitter der lydløs. Selv lo han aldri på den måten da han var liten. Det kan han ikke forestille seg.

Men kona lo sikkert sånn da hun var liten. En støyende perlelatter. Akkurat nå støvsuger hun. For andre gang denne uken. Jorunn er ekspert i å gjøre flere ting på en gang. Samtidig som hun støvsuger, vanner hun potteplantene, baker brød og vasker klær. Og hele tiden venter hun på telefon fra P4, fordi hun er med i en spørrekonkurranse om kjente mennesker fra åttitallet. Mye er forandret siden åttitallet. Kroppen hennes er blitt en annen. Det er klart. Men hun er fortsatt pen. Effektiv og aktiv. "Vi er nokså ulike, mannen min og jeg", pleier Jorunn å si til naboene, etterfulgt av en trillende latter som kan ufarliggjøre hva det skal være.

Han på sin side har nok med å sitte der han sitter akkurat nå. Han føler han burde fare rundt og rydde og vaske, han også. Egentlig burde han delta i nabodugnaden senere i ettermiddag. Men han tror ikke han orker. Det kjennes ikke sånn. Hodet er så tungt. Barna vet ingenting, Jorunn vet ingenting, han vet ikke om han klarer det lenger. Han tror ikke han kan annet enn å sitte å se på konas aktivitet og energi. Det underlige er at Jorunn later til å glede seg over at han bare sitter der stille. Passiv. Slapp. Han mistenker Jorunn for å like at han ser på henne mens hun utfolder seg. Hun føler kanskje at han beundrer hennes energi i øyeblikk som dette. Kanskje er det også det han gjør. Han vet ikke. Det er mye han ikke vet for tiden. Verden biter seg selv i halen som en forstyrret hund.

I tankene dukker det opp et bilde av ham selv. Han ser for seg hvordan hans egen kropp smyger seg lydløst fram langs plankegjerdene foran alle rekkehusene. Han ser inn i tankene til den mannen han vet er ham selv. Han lurer på hva han tenker. Så blir han slått av en innsikt: Denne mannen tenker ikke. Langs rekkehusgjerder kan ikke denne mannen lenger tenke. Som en avskygning av seg selv rusler han rundt. Hyggelig og vennlig. I strøkne klær. Velstelt og ren. Men uten tanker.

En uforklaring idé griper i det samme tak i ham: Ville han ha følt seg mer veltilpass hvis han var en hund? Hvordan ville han ha sett ut som hund? Han ville nok ha vært en gråsvart hund, med noen hvite spetter i ansiktet. Med store, sorte øyne, med stritt skjegg hengende foran, slik at ingen virkelig kunne se inn til ham. Kanskje ville han som hund til og med ha vært kraftig og sterk. Det føler han seg overbevist om. Han ville ha vært sterk og sta og dominerende. Han ville bare behøve å være med nesen for å få bekreftet når tisper var ute på sin aftenstur, han ville spise med grådig appetitt og han ville lage kraftige bykselyder som varslet at det var ham som kom, ingen andre. Det eneste sørgelige er at han nok ville ha hatt bukser på seg. Også som hund.
Han slipper ikke unna.

Kommer denne maktesløsheten fra bildet av denne hunden, eller sitter han og tenker på noe ganske annet, spør han seg selv mens han klør datteren i hodet. I det samme oppfatter han at det er noen som kaller på ham. Han rammes av lysten til å bykse av sted, men han kan jo ikke det. Alle må svare når man blir spurt om et spørsmål. Spørsmålet er hva han tenker på? Hva tenker han på?

Jorunn står og ser spørrende på ham med støvsugerslangen i den ene hånda, og en potteplante i den andre. Hun ler. Strålende. Vellykket. Ville hun stå sånn med en lykkelig sleng i hofta hvis hun visste?

Han stammer når han svarer, men han overraskes av sin egen åpenhet. Han hadde tenkt å svare "ingenting", det ville være så mye enklere, men han sier: "Jeg tenker på hvordan jeg ville ha sett ut hvis jeg var en hund…"

Jorunn blir stående og betrakte ham. Hun kjenner måten han kan tenke på og blir ikke det minste overrasket. Men kanskje virker hun litt oppgitt?
- Så hvordan ville du sett ut som hund, da, sier hun etter en stund. - Kanskje ville du være en liten puddel? Hun kaster ordene ut av munnen, på en måte som forteller ham at dette er et retorisk svar.
Puddel. Han kjenner noe varmt stige opp i seg. Det er like før han vil tilkjennegi sin fornærmelse, vise henne sin dypeste, innerst følte forargelse over en slik frekk tolkning av hans vesen - men han gjør det ikke. Selvsagt ikke. Kanskje hun ikke en gang mente å være frekk? Han gjør som han pleier. Han bykser over hennes kommentarer. Og sparker jord over sine egne reaksjoner.
- Jeg ville nok ha vært en hund i bukser, sier han tonløst. Han sier det uten å nøle, uten å forklare seg. Hvorfor må han alltid gjøre rede for seg?
Jorunn begynner å le. Og så støvsuger hun igjen. Så klapper hun ham på hodet, rufser ham godt til i det vesle håret han har. Blir hun glad i ham når hun kan le av ham? Er det derfor hun elsker ham?
Elsker hun ham?
Han forstår ikke hvorfor alt er som det er.

Han klemmer gutten som ennå sitter på kneet, inntil seg. Et drag som farer over guttens ansikt får ham plutselig til å minnes en gang gutten stod på badet og pusset tennene. Gutten hadde sett på seg selv i speilet, og vært tydelig redd for noe han ikke klarte å uttrykke. Gutten var livredd for noe bare han visste om, og han, faren, husker plutselig hvordan ømheten i det samme hadde veltet frem i ham. Som et fullt lass appelsiner hadde veltet fra et stort lasteplan, ut på gaten, ut mot folk, gjort tilgjengelig for alle stod han med ømheten sin og strøk gutten over de lyse hodehårene. Gutten behøvde ikke være redd på grunn av den filmen, eller på grunn av den dumme gutten i gata. Ingenting behøvde han å være redd for. Alt kunne han, faren, verne mot, alt hadde han styrke til. Aldri hadde han følt å ha elsket gutten høyere enn den gangen foran speilet på badet. Kanskje hadde han aldri vært nærmere noe annet menneske enn den gangen på badet. Ikke inntil nylig.

Nå trykker Jorunn på av-knappen på støvsugeren og legger den trådløse telefonen i lomma på strikkejakka. Hun har lyst til å vinne et gavekort på Glassmagasinet. Samle flere ting til kjøkkenskapene. De har et liv sammen, de to. Han prøver å huske det. Han prøver å huske mange ting.

Hvis det ikke hadde vært for Stinas gode overtalelseskunster, ville nok alt ha vært som før. Uten Stina ville det kanskje ikke ha vært nødvendig å streve seg livløs for å huske så mye. Kanskje ikke. Men nå er ingenting som før. Kanskje har det aldri noensinne vært som før, kanskje har før aldri eksistert. Men uansett hva som har vært, så har forandringen inntrådt i livet hans nå. Han, en pusling i svarte bukser, med midtskill, svakt grånende hår og antydning til krumbøydhet. Med ham har dette nye skjedd. Og så Stina. Den vakreste av alle. Fortsatt begriper han ingenting. Han tenker at han vil ringe henne.

Men Jorunn er overalt, og plutselig føler han seg så varm. Så fullstendig og totalt omringet av denne ene følelsen: skyld. Skylden får ham til å luske seg frem i gangene på jobben, skylden får han til å handle i overflod hver dag, bære tungt, kjøre barna på trening og kjøpe fine presanger til kona når hun ikke har fødselsdag. Skylden skyver ham fremover og forteller ham hva han må huske og ikke glemme. For hvis han glemmer, er det hans skyld. Og hvis han husker, er det også hans skyld.

Skylden er derfor ikke noe nytt. Men skyldens tyngde er ny. Før var skylden som omgav ham kanskje grunnløs, kanskje kunne han ha fridd seg fra den ved et basketak, ved en helomvending, ved en kraftanstrengelse. Men nå, nå er skylden umulig å frigjøre seg fra. Skylden er blitt en følgesvenn, en del av ham. Han må leve med den, avfinne seg med den. La seg forme av skylden. Nærmest tvinge den til å bli. For hvem ville han være uten skylden?

Stina på jobben hadde spurt om å få lese diktene han. Hun spurte ham rett ut, før han hadde så mye som ymtet frempå om at han skrev dikt. Han klarte naturligvis ikke å få frem en lyd. Han smilte keitet og forsøkte å støtte seg til et skrivebord som ikke stod der han trodde. Mens han famlet i tomme lufta hørte han seg selv si kanskje det, en gang - men Stina sa fredag og han kremtet frem at det sikkert ikke var det minste problem for ham. Det ville gå fint, han ville gjerne.

Problemer var det selvsagt nok av, men hva skulle han gjøre? Han kjenner at han vil ringe henne mens Jorunn baker ut brødene. Av en ung fyr på gata hadde han kjøpt en mobiltelefon uten at Jorunn visste om det. Han følte seg som en kjeltring da han betalte kontant for mobilen, og han føler seg som en idiot med en hemmelig mobiltelefon i hånda. Den får ham til å føle seg avkledd, nummen, avslørt, og enda mer fremmedgjort enn han allerede er. Men like fullt går han ut på arbeidsrommet og slår nummeret til Stina. Som alltid blir han svett i håndflatene. Stemmen til Stina svarer straks. Som alltid. En blid stemme. Hallo, det er Stina. Han blir aldri vant til stemmen, han begriper ikke imøtekommenheten, forståelsen, melodien i stemmen som treffer ham og spiser seg inn i margen på ham. Panikken hugger fatt i ham hver gang, bare tanken på hennes nummerkombinasjon er nok til å gi ham svimletokter. Alltid må han puste i noen sekunder før han våger seg til å svare stemmen han aldri kan høre nok av. Lykken blir for sterk, han må pusten ut av kroppen de voldsomme følelsene som bruser gjennom ham. Før hans egen stemme får tid til å hviske hallo-det-er-meg, hører han Jorunns lykkelige stemme bak seg.

Telefonrøret vokser i den venstre hånda. Han får lyst til å gjøre noe han aldri gjør: Lage skarpe, gjennomtrengende lyder. Men han trenger ikke ty til slike midler, for i det samme blir alt klart for ham. I løpet av fem paniske sekunder oppsummeres et ekteskaps grubling og tvil. Han forstår ikke hvorfor han ikke har forstått det før.

Han knepper hurtig og bestemt igjen det lille lokket på mobilen før han møter Jorunns blikk. Han står rett i ryggen da han omsider innser at han i femten år har vært gift med en kongepuddel.