(© Cecilie Lønn)

Mens jeg snakker, tvinner jeg et hvitt lommetørkle mellom fingrene. Jeg lager en hard liten ball. En knute. Hele tiden mens jeg tvinner, forteller jeg ham noe. Energien min er utstyrlig. Hva jeg egentlig prater om akkurat nå, aner jeg knapt; jeg registrerer først og fremst at leppene mine og tunga mi arbeider på spreng. Det begynner å bli tørt og hett i meg. De hektiske bevegelsene i munnhulen forplanter seg som illevarslende ilinger opp til toppen av hodet. Jeg skjelver ved tanken på at han nå sikkert ser meg som mørk rosa i ansiktet, men det finnes ingenting jeg kan gjøre med det. Hva gjør jeg egentlig her, tenker jeg dirrende av oppspilthet og irritasjon.

Jeg er hos psykolog Anton K., i et forsøk på å finne min indre ro og styrke.

Hos psykologen. Kanskje bare en meter unna meg sitter han. Tvers overfor meg. Øynene hans er sterke og grønne. Ansiktet er rammet inn av et kortklipt skjegg som alltid er like veltrimmet, ikke på sånt moderne, usympatisk vis med flipp, men på den gammeldagse måten som vitner om maskulinitet og tyngde fremfor hipp og trendy ungdommelighet. Det grønne blikket hans hviler noe overbærende på meg, og kanskje forventer han nå en ny taleflom fra min kant. Men tunga mi er nå plutselig bare en melete dott i munnhulen, et ubrukelig fremmedlegeme, en irritasjon. Ved den minste sinnsbevegelse truer imidlertid tunga med nye rier, men jeg setter alt inn på å forholde meg ytre sett rolig, kald, ordløs. Nå klarer jeg fint å sitte stille. Faktisk klarer jeg ikke annet enn å være stille og stiv. Og mannen som sitter bak pulten, så nær at jeg kunne røre ved ham og stryke de mørke hårene på de lyse hendene hans hvis situasjonen tillot det og jeg bestemte for det, gjør det samme som meg. Vi sitter tause begge to.

Det er fjerde gangen jeg er her. Uten at jeg helt aner hvorfor. Som pasient er jeg nok av den mer snakkesalige typen; jeg har aldri problemer med å fortelle ting om meg selv. Jeg er et produkt av den moderne følsomhetens tidsalder. Men hvis min støtvise ordflom kan føles plagsom, kompenseres nok dette ved at jeg til tider også er en ganske vittig pasient. En gang inni mellom ler psykologen min. Da blir de grønne øynene hans små og annerledes, og jeg føler meg så underlig vel at jeg for et øyeblikk finner det komisk at jeg sitter der hvor jeg gjør, på kontoret hans i rollen som den nedslåtte pasienten. I mental ubalanse.

Jeg har snakket en stund uten stans, og nå synes jeg det er hans tur til å si noe. Jeg har sagt mitt. Det slår meg at jeg føler han skylder meg noen ord. Noen stakkars små setninger fra ham nå ville kanskje kunne gi meg i det minste en innbilt følelse av at det eksisterer en form for balanse. Hans ord ville kanskje kunne legge seg over mine og liksom viske ut noe av det jeg har sagt, gjøre det mindre støyende og mindre påfallende. Kanskje ville det snev av hysteri jeg kjenner ligge i lufta, bli skjøvet til siden av noen rolige ord fra hans alltid så kontrollerte snakketøy. Derfor stirrer jeg etter ord i øynene hans, jeg glaner direkte fram, men alt jeg møter er stillhet og venten. De manglende ordene som ligger mellom oss forvolder meg større angst enn et hvilket som helst uttalt ord kunne forårsake. Jeg frykter tunga mi skal slå krøll på seg og forråde meg, si hva jeg virkelig tenker, og jeg knytter det hvite lommetørkleet jeg en gang har fått av min energiske, hyperpraktiske og intetanende mor, enda tettere sammen mellom hendene mine.

Den virkelige og eneste grunnen til at jeg har fortsatt å komme hit, er at jeg er fortapt i psykologen. Jeg er forelsket som en kanarifugl i bur med sin make.

Jeg hater lommetørklær, overrasker jeg meg selv plutselig med å tenke mens jeg sitter der og venter på at noe skal skje, og en absurd lyst til å putte hele stoffbiten inn i munnen kommer over meg. Jeg vil dytte lommetørkleet ned til halsen, bare for å se hva som da kunne hende. Prøve å gjøre det hvite stoffet søkkvått med mitt eget spytt, ville jeg klare det? - bare for å finne ut hva mannen bak pulten ville si om den slags adferd. Men sannsynligvis ville ikke den sindige mannen si noe som helst, da heller. Han ville fortsatt sitte stålsatt foran meg som en fremmed, se på meg med de gjennomtrengende øynene jeg i det siste ikke kan tåle, men tåler likevel. Han ville sikkert bare se på meg med det altfor rolige blikket, mens jeg strevde for livet, og være et slags speil holdt opp for meg selv. Da ville jeg få øye på min egen dumhet, og plutselig ville jeg forstå at det finnes mer enn én grunn til at jeg sitter her hvor jeg sitter. Til tross for min noe forstyrrede tilstand i øyeblikket, forstår jeg det er best å unngå den slags møter med meg selv, og jeg klamrer meg fast i stillstanden jeg endelig har klart å bevege meg inn i.

Å spå noe om min psykologs følelser er like umulig som å presse informasjon ut av en sitron. Han har høyst sannsynlig ikke engang tolket seg frem til at jeg er forelsket i ham.

På grunn av at jeg tror jeg kjenner ham og på grunn av at jeg føler meg smart nok til å kunne forutse hans profesjonelle reaksjoner, synes jeg at jeg har et visst overblikk over meg selv; jeg har et tak på situasjonen. Jeg unnlater derfor å gjøre det jeg i et øyeblikk tenkte på. Jeg dytter ikke det ekle lommetørkleet fra mamma inn i munnen. Selvsagt gjør jeg ikke det. Men istedenfor gjør jeg noe annet. Noe som er ti ganger verre. Jeg sier det jeg på det strengeste hadde avtalt med meg selv at jeg ikke skulle si. Jeg gjør det jeg overhodet ikke bør, og stemmen min er tørr og sprukken idet den sier: "Jeg er forelsket i deg, Anton K".

Mannen jeg sier disse foruroligende ordene til sitter, om mulig, enda stivere enn før på den grønne kontorstolen sin. Det meste i kontoret hans er grønt. Golvteppet er mosefarget, veggene er grågrønne, ja, til og med de innrammede kunstplakatene har beisegrønne rammer. Mannen jeg erklærer min kjærlighet for har en umettelig appetitt for grønt. Kanskje tror og håper han at denne kjedelige, men unektelig harmonerende nyanseovergangen i fargeriket kan forplante seg videre inn i mitt indre og liksom trylle frem en bedre balanse enn jeg hva dessverre sitter inne med per i dag; ja, kanskje han til og med tror jeg finner et slags øyeblikks fred inne på det velstrukturerte kontoret hans. Han skulle bare ha visst, tenker jeg oppspilt. Om han bare hadde kunnet se inn i meg og forstå hvordan mitt til tider fra før av lett kaotiske liv ble totalt forvandlet, og det ikke til det bedre, må jeg tilstå, fra den dagen jeg plasserte de usikre føttene mine innenfor døren hans. I selvsamme øyeblikk jeg kom inn i denne påtrengende grønnheten jeg nå formelig bader i inne på hans kontor, forutså jeg at jeg ville komme til å bli sanseløst, fortvilt, meningsløst forelsket i mannen bak skrivepulten.

Selvsagt gikk mistanken for det som kunne skje raskt over til å bli vanskelig virkelighet: Jeg ble dypt, avsindig og meningsløst forelsket. Men etterpåklokskapens fortreffelige selskap har satt meg på sporet av den tanken at ingen ekspert eller psykolog skal få ta fra meg denne dumdristige, tåpelige forelskelsen jeg nå opplever. Mer enn noe annet er denne forelskelsen min egen, forteller jeg meg selv. Den er kanskje noe av det mest håpløse jeg har opplevd på lang tid, men samtidig er den det mest sanne, og hvorfor skulle jeg trenge å kureres fra en slik ektefølt opplevelse? Er det ikke nettopp de ekte følelsene man etterjager inne på sånne grønne kontorer; den slags kontor som jeg, på grunnlag av min ustabile adferd, fant ut det var på tide for meg å oppsøke? Er det ikke nettopp det man kaller ekte følelser jeg har ravet omkring og forsøkt å finne, som en blind tulling på leting i ei tett og fuktig tåke?

Sånne tanker er det jeg gjør meg mens jeg fremdeles sitter og avventer hans reaksjon på de ordene som uforvarende glapp ut av den troløse munnen min. "Jeg er forelsket i deg." Jeg mistenker meg selv for å forsøke å undertrykke mine virkelige redsler for hvilke formaninger sinnet mitt nå kan bli utsatt for, og i forlengelsen av disse tankene rekker jeg også å minne meg selv på hvor slitsomt det er å skulle innvies i det psykologiske språket, dets innviklede spiraler og labyrinter. Å finne ut av sine egne undertrykningsmekanismer kan gjøre hvem som helst gal, tenker jeg, før jeg plutselig igjen faller tilbake til alvorets her og nå, for via en eller annen assosiasjon jeg ikke aner hvor kom fra, raser mine egne ord igjen over meg med en tyngde jeg ikke klarer å beskrive. Mine egne farlige, men selvvalgte ord: Jeg er forelsket i deg. For en idiot du er, tenker jeg for meg selv, og retter de etter hvert rødkantede, mascarerennende øynene mine mot denne tause mannen foran meg. En stupid, hysterisk kvinne på randen av noe hun ikke aner hva er, sitter foran deg og forguder deg. Stakkars deg, hvordan har du tenkt å takle dette, du lille, store mann, spør jeg meg selv, med et aldri så lite fandenivoldsk smil på leppene.

Jeg har altså sagt det, og nå, tenker jeg, skal jeg sikkert få servert en sannhet jeg vil måtte gjennomgå med meg selv mange ganger før jeg vil klare å fordøye den og få den ut igjen som en erkjennelse det går an å leve med. Men i det samme slår den viktige tanken meg: Mannen foran meg er jo profesjonell. Det jeg forventer og frykter å høre, vil kanskje ikke komme?

Med ti stive fingre støttet mot hverandre, som trodde han seg i stand til å kunne tenne et slags sprikende sankthansbål med sine egne lemmer og på den finurlige måten lyse opp og spre varme inn i min heller svale tilværelse, sitter han og ser på meg med de fordømt klare, grønne øynene sine. Fortsatt uten å si noe.

Betaler jeg virkelig for å gjennomgå sånt som dette, tenker jeg, og skal til å reise meg og gå ut av kontoret som for å redde siste rest av stolthet. Men noe merkelig og fullstendig uventet inntreffer og hindrer meg i å gjennomføre denne ene handlingen som kanskje kunne ha vært fin for meg å se tilbake på senere. Istedenfor å kneise med nakken og spasere tilsynelatende selvstendig ut av det grønne kontoret, gjør jeg noe ganske annet. Jeg synker ned fra stolen og siger sammen på gulvet idet jeg utstøter lyder av den typen jeg ikke finner det fristende å beskrive i detalj her og nå. Plutselig, jeg hadde ikke forventet det på en dag som denne, er jeg fremme ved det av psykologen lenge forventede, og, jeg fristes til å tilføye, planlagte, sammenbrudd.

At dette en gang ville skje, hadde jeg hatt en anelse om en god stund. Ved flere ulike anledninger var jeg nemlig blitt gitt en forsmak på mitt forventede sammenbrudds vesen og styrke. Jeg kan nevne som eksempel en gang for ikke så lenge siden da jeg stod i ett av prøverommene på en klesbutikk og etter tur trakk et titalls bukser over hoftene og opplevde at samtlige plagg var upassende til min figur - jeg var for tykk eller tynn eller gjenstridig formet med bulker og kanter på de mest uforutsigbare steder, da merket jeg at temperaturen i meg begynte å stige. Virkelig stige. Ganske raskt ble jeg så varm at håret mitt tok til å bli elektrisk på samme tid som det var fullstendig livløst. Speilet i prøverommet sendte samtidig grøssende forestillinger til hjernen min og avslørte gjennom disse hvem jeg var og ikke var. Men det var ikke først og fremst på grunn av kroppen min at jeg ble aldeles fortumlet der jeg stod. På gode dager kunne jeg nemlig akseptere både den ene og den andre vinkelen ved kroppen min, så det var ikke det. Nei, det egentlige problemet var kvinnene rundt meg, de masende, snakkende kvinnene som enten kniste og fniste eller stadig brøt ut i høylytte latterkramper. Prøverommene med de smygende, leende, støyende, klagende kvinnene utgjorde en påtrengende scene som foregikk like mye utenfor meg som inni meg. Fortrolige, myke venninnestemmer hvisket påtatt engstelige til hverandre: "Tror du denne passer"? "Å ja," sier den uendelig forståelsesfulle og fintfølende venninnen, "den sitter helt smash på deg, du er bare nødt til å kjøpe den". "Åh, jeg vet ikke helt sikkert…" repliserer den prøvende med nølende, men samtidig også oppspilt stemme. "Ser jeg ikke litt tykk ut, da"? "Nei, du er skjønn, hvordan kan du si sånt?", etterfølges av lavmælte knis og nesten ikke hørbare kommentarer. I alle rommene rundt meg sydet og kokte det av kvinnelig fortrolighet, mens jeg stod mutters alene og fikk ingenting til å passe.

Alle kvinnene snakket som om dette virkelig dreide seg om klær, mens jeg på min side visste bedre enn som så.

Det fra før av brente hjertet mitt stakk i brystet og fikk meg til å føle meg fremmed og rar både for meg selv og for alle de tusen kvinnene, så mange føltes det for meg og det gikk for det samme, som stod summende og leende rundt meg på alle kanter. Da den ellevte buksen strammet allerede ved leggen, forstod jeg at nå kunne alt skje. Noe inni meg kunne bli sluppet løs mot min vilje; den private tragedie kunne ganske raskt utvikle seg til den offentlige skandale.

Det jeg gjør er å dunke hodet mitt, ikke for høylytt, mot ett av de tre stirrende speilene jeg er omgitt av. Kroppen min siger sammen, jeg sitter på knærne og glaner meg selv inn i øynene. Jeg registrerer at jeg ser oppspilt og medtatt ut på samme tid. Uten å vite hvorfor, begynner jeg å kline tunga inntil speilet som er full av merker etter fingre og klesstøv. Nærmest lamslått blir jeg var en absurd opphisselse i kroppen min, som kanskje mer enn en opphisselse er en stiv, sår lengsel etter det jeg aldri vet hva er. Jeg blir redd for meg selv for alvor. "Din taper, kom deg ut herfra før det er for sent," sier en advarende stemme inni meg, og mistanken som jeg lenge har båret på om at jeg er to, tre, ja kanskje enda flere, inne den ene, samme fortumlede kroppen, forsterkes. Hvordan jeg kommer meg ut av prøverommet, og hvordan jeg fremtrer for andre idet jeg famler meg nedover de overfylte rulletrappene og kommer meg ned på gateplan igjen,, vil jeg helst ikke forestille meg. Jeg er glad jeg ikke kunne se meg selv utenfra, men vissheten om at noe stygt og alvorlig var i gjære, omsluttet og dekket meg som et gammelt, toet ullteppe. Jeg visste at noe langt mer dramatisk og skremmende enn det jeg nettopp hadde opplevd, lå litt lenger fremme og ventet på meg. Men selvsagt klarte jeg å skyve hele episoden godt og beregnende fra meg. I hvert fall for en stund. Inntil neste gang noe liknende skjedde. Det kom enda raskere enn forventet. Det kom hos tannlegen en uke senere.

Tannlegen jeg måtte oppsøke på grunn av akutt tannpine var selvsagt forsinket da jeg ankom kontoret hans, og jeg måtte sitte alene med de betente tankene mine og vente i minst en halv time. Om noe av grunnen til min stigende pinefylte, merkelige tilstand kan føres tilbake til denne ventetiden som opplevdes, ikke som en halv time, men snarere som tre timer, er fortsatt uvisst for meg. Problemet mitt er jo nettopp det at jeg aldri vet hva jeg skal skylde på når sterke uregelmessigheter i mitt humør melder seg. Psyken min slår ut i alle slags sammenhenger og situasjoner, men jeg vil lyve hvis jeg sier at jeg ikke får noen form for varsel før dette skjer. For jeg får et varsel. Jeg merker på kroppen min når det er fare for at den råtne blomsten jeg bærer inni meg til enhver tid, skal springe ut og vise seg i all sin fordervethet før den intetanende mengde mennesker som tilfeldigvis befinner seg i min nærhet. Et slags varsel finnes. Men varselet er så svakt og oppleves der og da som så ubetydelig og irrelevant, at det dessverre aldri har hendt at jeg har klart å ta hensyn til disse små tegnene når det virkelig har gjeldt. Varslene kommer ofte i form av svak hodepine, bankende hjerte og skjelvende hender. Når jeg begynner å føle at kroppen på en måte lever sitt eget liv, helt uavhengig av de tankene jeg tror jeg er fylt av, da vet en del av meg at det smarteste ville være å rolig forlate det stedet jeg befinner meg på, og heller oppsøke en stille plass hvor jeg kan la tankene flomme fritt og tårene stryke nedover raskt oppsvulmende kinn. Ikke sånn at jeg der, på det fredelige stedet, ville forstå hvorfor jeg gråter eller på noen måte bli klokere på meg selv, men det ville i det minste spare meg for de pinlige situasjonene jeg i ettertid må bruke lang tid på å komme meg over og etter beste evne forsøke å innskrive i glemmeboken.

Vel, jeg blir nå sittende der på venterommet, og i etterkant innser jeg at jeg burde ha kjent lunta som brant og sved farlig som en fresende slange like om føttene på meg. Men selvsagt tar jeg ikke hensyn til noe. Jeg blir sittende stiv og urørlig, fast bestemt på å ta opp kampen med meg selv og forsøke å døyve den ulmende frykten som surfer lik skummende bølger gjennom meg. Istedenfor å tenke på meg selv og det betenkelige ved min plutselig endrede fysiske adferd; hendene skjelver, jeg svetter og kan ikke sitte stille - retter jeg oppmerksomheten mot tannlegesøsteren som sitter bak kontorpulten sin og tar imot telefonbeskjeder og rabler meldinger ned på en blokk. Hun har en gretten hårfarge jeg er fristet til å ikke kalle hårfarge i det hele tatt. Jeg føler trang til å gjespe bare ved synet av håret hennes; en blanding av grått og brunt og hvitt formet i store, stramme papillottkrøller, dynket og strammet opp av dårlig hårspray, omkranser det blekrosa, runde ansiktet hennes. Kanskje kunne hun ha vært pen, men i den hvite, stive frakken, bak den standardutførte, lyse bøkfinér-pulten, sikkert fra IKEA, innhyllet av den umiskjennelige tannlegekontorlukten, sitter hun der som ureksempelet å alt jeg ikke ønsker å være eller bli. Motviljen mot henne vokser i meg jo mer jeg betrakter henne. Snart ser jeg ikke på henne i smug, jeg betrakter den lysegrå, brede brilleinnfatningen, de tykke rosa leppene og den skjødesløst plasserte rougen ved kinnbena med dårlig skjult vemmelse. Jeg kan ikke hjelpe for det. Hele kroppen min er vendt mot henne. Et par ganger skjer det at hun kremter og ser mot meg over brilleglassene. Øyenbrynene hennes er to stive, tynne streker, nappet så kraftig og tegnet så hardt at jeg får vondt. Den første gangen hun ser mot meg har jeg vett til å ta til meg blikket, men den andre gangen kjenner jeg at øynene mine verken vil eller kan endre retning. Frekk som ei ugle blir jeg sittende og glane mot damen i skurrende hvitt. Til slutt ser jeg noe som ligner resignasjon og overbærenhet hos henne: Hun slipper blikket fra meg, løfter på de tunge, fete skuldrene et par ganger og snur seg bort. Dette gjør meg dessverre bare enda mer oppspilt og oppstemt på å betrakte henne. Jeg lurer på om denne mangelen på provokasjon og indignasjon hos henne skyldes en selvsikkerhet jeg er helt ute av stand til å forstå og kjenne igjen? Er jeg ute på viddene i min vurdering av denne kjedelige, tørre kvinnen? Er jeg i ferd med å miste begrepene på noen måte? Skjer det noe inni meg jeg ikke har styring over?

Jeg vet at jeg ikke har kontrollen, samtidig som jeg føler der jeg sitter at jeg aldri har vært mer kontrollert. Det er denne kombinerte følelsen av det å ha kontroll, og det å være innehaver av en nyvunnet innsikt i en annet menneskes liv, som får meg til å sitte fortsatt stiv i blikket. En syk selvtillit stormer gjennom meg. De skjelvende hendene mine, kaldsvettingen og hjertebankingen ignorerer jeg fullstendig. Jeg ser mot kvinnen og forklarer min indre uro med denne kvinnens usympatiske, lite tiltalende vesen. Når tannlegen til slutt kommer, er jeg så oppspilt og langt inne i grublerier om denne kvinnen at jeg nesten har glemt hvorfor jeg sitter der jeg gjør. Jeg har overhodet ikke grudd meg til tannlegetimen, langt mindre fantasert om digre sprøyter og smittsomme spisser. Da den vel femti år gamle mannen i den hvite frakken kommer mot meg, tenker jeg derimot i et øyeblikks villfarelse at jeg nå har rotet meg inn på et sted jeg aldri skulle ha vært, og jeg strekker meg etter jakken som for å gå. Men mannen med frakken hindrer meg i å gjøre særlig store sprang, for han sier, med hes, sprukken stemme at jakken ligger trygt, det er ingen som stjeler her, jeg kan bare la den ligge hvor den er. Jeg ser at mannen forsøker å smile, men smilet er forslitt, liksom oppbrukt, og gir meg i hvert fall ingen trygghetsfølelse, og kanskje var det heller ikke meningen å gi meg det. Men nå husker jeg hvorfor jeg er hvor jeg er; tannen verker fryktelig og jeg innser at det er umulig og meningsløst å flykte. Jeg tvinger tankene på damen bak pulten bort og konsentrerer meg om mannen som viser meg inn i et lite røntgenrom.

Tannlegen er en fetladen mann med grånende hår og hentesveis, og nå ønsker han å gjennomlyse munnen min med det moderne utstyret sitt. Hva med å ta en gjennomlysning av sjelen min istedenfor, tenker jeg med et skjelmsk blikk rettet mot meg selv, og blir nærmest overrumplet av min egen plutselig endrede tankegang. Jeg føler meg vittig og uredd. Ovenpå. Med tilnærmet full kontroll. Det blinker morsomt inni munnen min fire ganger, og like etterpå kommer tannlegen inn til meg og viser meg inn til et nytt rom. Denne gangen følger tannlegesøsteren like bak de brede skuldrene hans. Ser hun på den digre ryggen hans med en spesiell ømhet? Men ganske raskt viker blikket mitt uvilkårlig bort fra henne, og det er først på dette tidspunktet - så lang tid måtte det gå! - at jeg forbanner meg selv for å ikke ha respektert de små varslene jeg fikk. Til syvende og sist går alt jeg foretara meg ut over meg selv, og nå er det for sent. Tannlegen lager merkelige høye lyder idet han klør seg på den stusselige grå barten, lar tannlegesøsteren stå og vente tett inntil siden hans mens jeg må gå først inn døra til rommet hans. Han lukker døra omhyggelig bak seg, og dermed er jeg alene med to hvitkledte mennesker som stirrer taust og, jeg synes det virker sånn, kalkulerende, på meg.

Nå er det min tur til å bli betraktet, og jeg blir hvit av sinne over meg selv og mine egne plutselige innskytelser som jeg sjelden kan la være å følge. Blikket til tannlegesøsteren hviler tungt på meg; jeg innbiller meg at hun er av den typen som kan bære på hevntanker uten at en sjel kjenner til det, før hun plutselig en dag skyter ut i full blomst og lar det dryppe gift av alt hun sier og gjør. Kanskje er jeg inne på et viktig spor i beskrivelsen av en beregnende personlighet, eller kanskje er dette bare noe jeg forteller meg selv for å rettferdiggjøre og bortforklare min egen ufine oppførsel for fem minutter siden - jeg vet ikke. Der jeg står i den ene enden av rommet vet jeg virkelig ikke hva jeg skal tenke eller tro, verken om meg selv eller om de to jeg føler meg låst inne sammen med.

Tannlegen anviser meg, med kald høflighet, til plassen i stolen; jeg må legge meg langflat ned, forsvarsløst til skue, og jeg kjenner hvordan nummenheten sprer seg i kroppen idet han spør meg om jeg ønsker bedøvelse. Bak ryggen min hører jeg hvordan det klirrer kaldt i instrumenter, tenger og flasker. De to hvisker lik gamle medsammensvorne, så lavt at det er umulig for meg å høre hva som blir sagt. Jeg undres over tannleger som later til å ha så mangelfullt utviklet evne til å leve seg inn i sine pasienters behov der de ligger i stolen. Tannleger forstår simpelthen ikke at det som trengs, er ord, ord og atter ord; ord som understreker på ny og på ny at det pasienten skal gjennomleve nå, ikke er farlig, bare nødvendig og slettes ikke så smertefullt som man gjerne tror eller synes å huske. Men tannleger klarer aldri å bidra til beroligelse av nervene, snarere tvert i mot. Selv tror de at det å snakke om været og de dårlige eller gode utsiktene for håndballjentene, er å gjøre pasienten en fin tjeneste, som om småsnakk og tullete sladder skulle være nærmest pasientens sinn i et sånt sårbart, avgjørende øyeblikk. Enten snakker tannlegen om helt uvesentlige ting, eller så tier han helt stille og vier sin hele og fulle oppmerksomhet til de kalde instrumentene sine. Han puster gjerne tungt og støyende gjennom nesen som en påminnelse om sin egen menneskelighet - en påminnelse om at sjansen for at han kan komme til å gjøre feiltrinn, definitivt er til stede.

Jeg priser meg lykkelig over at jeg aldri har lidt nevneverden av tannlegeskrekk tidligere; nervene mine viser seg nemlig å være sterke som stål på de områder hvor det ikke nødvendigvis er påkrevd, på sånne områder hvor andre gladelig kommer en til unnsetning - mens der hvor det er mer forventet at man kan skilte med tålsomme nerver, der svikter jeg til tider på det groveste og gjør folk rundt meg skamrøde av uvisshet og forlegenhet, for de aner ikke hva de skal stille opp med i møtet med mitt konfliktfylte jeg.

Jeg bestemmer meg altså for å være sterk. Jeg akter å gjennomføre tannlegetimen eksemplarisk heretter og bevise for meg selv at jeg kan av og til, når det gjelder og når jeg vil selv. Min flinke utholdenhet kan jeg siden, i svake stunder, trekke frem og bruke som påminnelse for meg selv om at også jeg takler en del sider av livet, sider som kanskje ikke alle andre takler like bra. Jeg er også god til noe, jeg er god til mye, vil jeg si til meg selv da. Jeg er flink til å gå til tannlegen, kan jeg si. Det har jeg alltid vært.

Det går bra helt til jeg igjen får se fjeset til tannlegesøsteren. En plutselig engstelse river gjennom kroppen min straks bildet av dette utålelige ansiktet streifer netthinnen. De hektisk lyserosa kinnene står frem som blinkende varsellamper på at noe ikke helt bra er i vente. Denne gangen virker hun enda mer hevngjerrig og usympatisk, og nå er det sannsynligvis ikke bare noe jeg innbiller meg. Bøyd over stolen min står hun med et tilkneppet ansiktsuttrykk. En dobbelthake viser seg på den hvite halsen hennes, og over haken troner leppene; de kruser seg over som en bekreftelse på at sånn, nettopp sånn, ønsker hun å være i jobben sin - og sikkert også i livet for øvrig. Jeg vet ikke hvorfor, men tanken på å måtte være en person som skulle forholde seg til henne i det daglige liv får det til å søkke i meg, og når tannlegen så kommer med sprøyta han har gjort klar, er det som om det svartner for meg. Jeg som aldri har vært redd for tannleger og sprøyter fornemmer i det samme hvordan gulvet under meg liksom detter en meter nedover, magen oppfører seg som trodde den seg å sitte i en berg- og dalbane, og kvalmen uteblir ikke. Jeg unnskylder meg med at jeg må drikke litt; jeg tar en ørliten slurk, stryker meg i panna og er fristet til å gni meg i øynene. Jeg har ikke tannlegeskrekk. Jeg vet at jeg ikke er redd for sprøyter, så hva er det da som skjer? Som om en gammel angst for noe jeg ikke ser klart hva er, plutselig vil legge seg over meg, er jeg nå tvunget til å sitte i en stol hos to fremmede og ta i mot noe jeg ikke aner hva er. Noe som skremmer vettet av meg. Noe som ikke er ei sprøyte, men som, hvis jeg tilkjennegir min redsel for noen, bare vil bortforklares, knipses bort som et støvkorn for, kjære deg, det er såre enkelt, du lider jo av tannlegeskrekk.

Med alt hva jeg har i meg selv, trosser jeg min egen frykt. Jeg kniper øynene hardt, hardt igjen, og i det samme, like før sprøyta stikker seg gjennom laget av nerver og tynne hudlag, kjenner jeg hvordan noe annet spiser seg gjennom meg og liksom vil fortære meg. Tårene som kanskje ville følge automatisk av sprøytestikket, spretter frem sekunder før selve den fysiske smerten når meg. Men ingen ville kunne merke forskjellen. Hvem som helst som så meg, ville kalle meg "typisk", akkurat sånn er det å ha tannlegeskrekk. De ville vite nøyaktig hvordan jeg hadde det…

Ensomheten jeg kjenner er satt sammen av flere tynne lag. Den er vanskelig å forklare, men umulig å fornekte. Først og fremst fordi jeg ikke har noe språk som kan unnskylde eller gi mening til min ensomhet, dernest fordi jeg ikke forstår selv hva det er som skjer med meg.

Det kommer bilder til meg. Bilder jeg ikke klarer å systematisere. Brokker av setninger og opplevelser av brudd jeg ikke visste jeg husket så godt. Og alt sammen er klart og tydelig, ikke preget av et sinn i oppløsning. Jeg er dekket av angst, men jeg er klar. Som et gammelt menneske som forstår at det er i ferd med å forvandles til en grønnsak, sitter jeg i tannlegens stol i møtet med meg selv. Pinlig klar over detaljene i mitt liv. Men samtidig: uten oversikt.

Når boret kommer er det ikke mer igjen av meg. Vibrasjonene i munnhulen jeg i skyggen av bedøvelsen kan kjenne, etterlater seg støt av smerte, smerte jeg vet at kroppen egentlig kjenner, men som ikke vil gi seg reelt og tydelig til kjenne. Smerten skjuler seg, glipper unna for meg, gjør seg selv ugjenkjennelig og umulig å gripe. Stiv av lengsel etter å kjenne hva som egentlig skjer i munnen min, hvilken smerte det i virkeligheten er som jager gjennom kroppen min, blir jeg liggende og vri meg i stolen. "Typisk tilfelle", kan jeg høre de to hardt arbeidende menneskene over meg tenke. "Tannlegeskrekk".

I flere dager etter besøket hos tannlegen vimet jeg rundt; jeg søkte og savnet smerten jeg hadde unnlatt å møte, og bildet av tannlegesøsteren fulgte meg overalt hvor jeg gikk. At hun minnet meg om noe, ble etter hvert klart for meg. Men hva dette minnet bestod i, hadde jeg ikke krefter til å gå inn i. Jeg var altfor opptatt av å se etter henne.

Besøket hos tannlegen hadde støtet borti en hittil uberørt nerve i meg; jeg visste jeg hadde oppdaget noe ved meg som tidligere hadde vært ukjent. Men jeg var likevel ute av stand til å forstå hva som hadde skjedd; jeg ante ikke hvilken nerve det var som var blitt trigget. Som en søvngjenger gikk jeg rundt og tørstet etter noe ingen, aller minst meg selv, forstod hva var. At jeg skulle miste styringen og fotfestet etter et tannlegebesøk ville være for vanskelig å fatte og leve seg inn i for de få menneskene som stod i min nærhet, de som jeg kanskje kunne ha åpnet meg for Derfor gjorde jeg som jeg pleide: Jeg sa ingenting. Jeg nevnte ikke mine lidelser og spørsmål for noen. Uten å ane hvorfor, følte jeg meg som en hard og ensom bylt av savn og mangel. Jeg rotet meg borti personer og hendelser jeg burde ha holdt meg unna; livet mitt minnet stadig mer om et vepsebol som hadde hatt besøk av en krafsende menneskehånd. Da jeg omsider tok mot til meg og ringte til en psykolog for å bestille en time, bedyret jeg at det eneste jeg hadde behov for, var å bli kurert for min tannlegeskrekk.

Fire besøk hos psykologen var nok til å bringe meg dit hvor jeg nå er: Knelende på et mosegrønt golv sammen med en vakker mann jeg er forelsket i, oppløst i tårer, snørr og snakk om mitt nåværende liv som i nevnte stund fremtrer som en stor knute av uløste gåter og vonde spørsmål.

At selve det fysiske, konkrete sammenbruddet er en hendelse som fortonte seg langt mindre smertefullt enn forspillet til det samme, er en sannhet som først går opp for meg lang tid senere. Akkurat her og nå på golvet føler jeg liten grunn til å sammenligne det jeg opplever med noe som helst annet. Jeg føler meg totalt bortkommen og har ingen steder å feste tankene mine. Hendene mine famler nervøst omkring; de griper i lufta lik nakne, hvitbleke trekvister som terroriseres av vinden og ristes hit og dit en mørk og urovekkende natt.

Omsider har psykologen, lik en hemmelighetsfull draug, steget opp fra sitt ordstille hav; endelig har jeg maktet å trekke ham ut av den uutholdelige stillstanden han har plaget meg med. Nå sitter han på kne sammen med meg på det mosegrønne golvet. Han holder fast rundt meg og brer over meg med ord jeg ikke helt oppfatter, men det er likevel ord; ord, stemme og hender som smelter sammen og gjør meg godt. Smertelig godt. Jeg klarer å bli roligere.

(Forelskelse avtar ikke i styrke i sånne stunder.)

Jeg blir etter hvert så rolig at jeg til og med kan høre noen av de ordene som flommer ut av meg selv, ord som konkurrerer med psykologens om å prege og innta mitt forvirrede sinn. Andreas, hører jeg meg selv si flere ganger. Andreas, skriker jeg og kjenner et fantastisk sinne stige opp i meg. En grenseløs irritasjon. Over meg selv eller over Andreas? Jeg vet ikke. Og så snakker jeg visst en del om min mor. Min vellykkede, fantastiske mor som bor i en nesten like fantastisk leilighet. Og så hører jeg stemmen min trykke frem noe om ensomhet og savn, moderne kultur og moderne kvinner. Men mest av alt gråter jeg. Salte, varme, sjeldne tårer som trykker som ei potetpresse oppover i hodet, og gjør meg utslitt og godt på samme tid. Ordene og tårene er alt som finnes i noe som for meg gjerne kunne ha vært tre timer, men som, hvis sannheten skal frem, må sies å være kun ti minutter. Jeg tilstår a jeg vet at dette plutselige sammenbruddet mitt ikke varte mer enn ti minutter. Dette vet jeg fordi jeg sniktittet på ei klokke på veggen flere ganger mens det hele pågikk. Gudene må fortelle meg hvordan jeg maktet å være så tilstede at jeg klarte å se på klokka samtidig med at jeg opplevde bunnen i mitt liv. Men kanskje er kombinasjonen av total mangel på kontroll og klar, kald innsikt typisk og på alle måter talende for meg og mitt vesen, et bilde på hvordan jeg er i livet generelt. Jeg kan være langt nede og fullstendig ute av meg, men dette gjelder bestandig bare for en del av meg. Det finnes alltid andre stemmer, andre krefter i meg som befinner seg andre steder og i en annen tilstand, krefter som aldri vil gi slipp og miste kontrollen, og snarere enn å gråte slå av en spøk og vifte bort alvorets stund. Noen stemmer følger med på klokka, mens andre tenker på hvordan det går med kjolen når jeg ligger sånn på golvet og vrir meg. Og noen får til og med tid til å studere psykologens vakre ansikt og myke hender, og tenke på hvordan det ville være å kysse ham og hengi seg til ganske annerledes tenkning enn hva min personlige fremtreden tilsier at jeg egentlig kan og skal gjøre akkurat nå.

Kjernen i mitt livs konflikt er kanskje nettopp denne: Jeg opplever og gjennomlever flere ting på en gang. Jeg kan være glad og trist, forvirret og klar, rystet og lettet på en og samme tid. Jeg vet at jeg er sånn, og det er et svare strev å leve livet på den måten. Men det er den eneste måten jeg kjenner, og i bunn og grunn trives jeg nok likevel med å være nettopp sånn. Kanskje vil jeg, når det kommer til stykket, ikke gi slipp på denne særegenheten min som jeg har lært å kjenne som min egen. Men jeg innser samtidig, alltid dette samtidig¸at det finnes noe i mitt liv jeg trenger hjelp til, for det er ikke riktig og bra, men tvert i mot slitsomt og tidkrevende, å hele tiden skulle leve på grensen til sammenbrudd. Det går simpelthen ikke an i lengden å leve på den måten at jeg plutselig må flykte fra situasjoner jeg står ovenfor, fordi disse situasjonene vil appellere til den ukontrollerbare delen i meg og skape kaos og oppbrudd både inni meg og inni dem som står fortvilet og forvirret rundt meg. At jeg må bli bedre kjent med meg selv om bakgrunnen for mine særegenheter, er en innsikt som definitivt bør få trenge inn og bli ett med mitt underlige vesen.

Dette er selvsagt ikke mine tanker, dette er psykologens tanker. Jeg tror det er dette han prøver å fortelle meg mens jeg ligger på golvet sammen med ham, eller kanskje er det noe han har sagt på et annet tidspunkt. Tvilen i forhold til det han later å føle seg så brennsikker på, stikker i meg som en eplekjernekutter. Kunne det bare være så enkelt. Du forstår ikke, tenker jeg, ute av stand til å si de tre ordene. Jeg fortsetter å snakke om Andreas, som om dette dreide seg om ham. Saken er bare den at det er Andreas som ligger øverst, og han må ut av tankene mine før det andre kan slippe ut. Men dette er det heller ikke jeg som tenker eller sier. Det er hele tiden psykologen som snakker, for egentlig har jeg ingen stemme nå, i hvert fall ikke stemme som ledsages av forståelige ord. Jeg er mer som en hund, en liten hundevalp som skotter seg sammen til en liten ball og trygler om omsorg. Redd for å være alene hjemme.

Psykologen forstår meg ikke, tenker jeg, og krøller meg sammen mens jeg tenker jeg vil ha ham, jeg vil ha ham naken og varm og inntil meg. Gud være priset for at jeg ingenting sier om dette. Jeg tror i hvert fall ikke at jeg gjør det, og etter hvert svikter heldigvis stemmen min helt og fullt, og jeg blir liggende på golvet som et hult og magert skall.

Kanskje vet jeg ikke likevel hvor lenge jeg ligger her, kanskje er jeg ikke så klar som jeg tror. Tiden går og det er så vanskelig å krype ut av den stillingen jeg nå en gang, etter så lang venten, endelig har seget sammen i. Sammenbruddet har ligget og lurt på meg så lenge; når det først inntreffer kan det da ikke være god mening i at man skal søke seg ut av det straks man har kommet seg dit. La meg være, la meg være, tenker jeg, men psykologen drar i meg, drar i tankene mine og prøver å si meg noe. Lenge er alt ufornuft, men jeg velger å stå i mot. Jeg nekter å høre. Jeg beskytter meg mot det jeg ikke ønsker å høre, luller meg inne i min egen sorg og ulykke. Dette forteller psykologen min meg senere, uten ham hadde jeg vel aldri noen gang skjønt dette.

Der og da forstår jeg tilsynelatende ingenting, men det psykologen ikke vet, er at han ikke forstår noe, han heller. Vi er begge to forlatte mennesker på et åpent hav. På en dårlig sammenbastet flåte flyter vi av gårde, uten at vi aner hvor vinden driver oss. Han tror han kan styre vinden, men det er løgn. Forskjellen mellom ham og jeg er at han trenger løgnen og gir den videre til andre, men jeg er i ferd med å gå trett av den. Omsider føler jeg meg i stand , eller kanskje: tvunget til, å slippe noen løgner fra meg. La dem gå. Dette forteller jeg ham faktisk. Men mye senere. Da jeg forteller ham det, bøyer han hodet stille. Så sier han spakt at han er enig. Men dette er lenge til. Nå er alt annerledes og det er han som holder sannheten og løgnen, det sorte og det hvite. Han serverer meg, og jeg tar i mot. For han er vakker og djerv og en mann jeg kan like med alle hans mangler, og jeg er så inn i margen forelsket.

Psykologen ønsker nå å spørre meg om den gangen i prøverommet. Han vil vite hva jeg var så redd for. Han spør meg hva jeg tenkte på og om det kan finnes noe annet jeg er like redd for som det være i et prøverom med mange kvinner rundt meg. Ettersom jeg er taus fortsetter han å spørre om prøverommet minnet meg om noe. Jeg på min side later som om jeg ikke forstår dugget av hva han sier, jeg sier jeg vet ikke, kanskje det, jeg vet ikke og det kan forresten også være det samme.

"Alt sammen kan kanskje være det samme", gjentar jeg plutselig høyt og ser ham rakt inn i de grønne øynene. Hva er det jeg vil nå? Kanskje leter jeg panisk etter et gjensvar i øynene hans, at han skal si at det ikke er sånn som jeg sier. Alt er ikke det samme, alt er viktig, du betyr noe og følelsene dine er viktige. Det er det jeg leter etter hos ham, tror jeg. Men han sier det ikke. Ikke i det hele tatt. Og jeg tror også jeg vet hvorfor han ikke sier det: Han vil at jeg skal si det selv. Men det klarer jeg ikke nå. Jeg er langt fra å være i et slikt humør, forstår han ikke det? Nå vil jeg bare si ting som skader meg og gjør meg opprørt. Det passer meg best. Jeg vil røre rundt i mine egne følelser og lage sort suppe for meg selv. Jeg er så sliten av å lete etter et svar; jeg orker ikke akkurat nå annet enn å gape ut svar jeg vet ikke er sanne. At han skjønner hva jeg driver med, er jeg klar over. En det er meg revnende likegyldig. Det prøver jeg i det minste å fortelle meg selv.

Hvorfor likte du ikke tannlegesøsteren, spør han meg så. Spørsmålet stikker i meg, selv om jeg hadde ventet det og føler lettelse over at han har forlatt prøverommet. I det samme tar jeg meg i å angre på alt jeg har fortalt ham. Hvorfor lar jeg noen i det hele tatt slippe innenfor? Hva tjener det til, annet enn slit, mas og umulige spørsmål uten svar? Jeg svarer: Nå vil jeg hjem. Men stemmen min er aldeles ikke besluttsom, den er bedende, som om jeg igjen ber ham si meg i mot, som om jeg ville han skulle trygle meg om å bli. Men heller ikke denne linjen vil han følge opp. Istedenfor å si det jeg vil han skal si, ser han over meg, den feigingen, på et bilde på veggen. På et bilde han fikk av sin ekskone for to måneder siden. Som et symbol på at fortiden er lagt bak dem, hadde hun sagt. Disse tingene fortalte han meg en gang som ved en forglemmelse, en forsyndelse mot sitt vern av det såkalte privatlivet. (Hvor går grensen for det private og det profesjonelle, spør jeg? Tror han at han kan gjemme seg fullstendig bak pulten og de grønne fargene? Forstår han ikke at jeg forstår litt, jeg også?) Men hvorfor ser han på dette bildet nå? Hva er det han søker? Føler ikke han også kanskje behov for en slags flukt?

- Hvem minnet tannlegesøsteren deg om? Stemmen hans er plutselig blitt hard og annerledes og blikket hans er stivt rettet mot meg.
- Ingen, absolutt ingen i hele verden. Spørsmålet ditt impliserer en latterlig påstand, svarer jeg straks og kjenner hvordan jeg blir kald i hele kroppen av min egen løgn. Hvorfor lyver jeg stadig, og det overfor min egen psykolog? Å lyve for sin psykolog er like dumt, ja endog dummere, enn det å lyve for seg selv. Det er idioti, men jeg gjør det hele tiden likevel. Jeg elsker å lyve for psykologen. Jeg lyver for å få ham inn på andre spor og jeg blander løgnene med ulike slags fortellinger som kan være sanne eller ikke sanne - for jeg blir så sliten av å snakke md et han vil snakke om. Resultatet av blandingen er jeg ofte ganske fornøyd med, men dette får jeg ikke ham med på.

Men spørsmålene hans gjør vondt inni meg, og jeg vil slettes ikke tenke på hvem denne tannlegesøsteren minner meg om. Slettes ikke. Tannlegesøsteren er ingen andre enn seg selv.
- Jeg begriper ikke dette, sier jeg så med skingrende stemme, uten å vite hva jeg mener med disse ordene. Det virker imidlertid som om han finner en utmerket mening med de ordene jeg selv ikke forstår et kvidder av. For første gang på lenge smiler han mot meg. Triumferende? Som hadde jeg sagt noe av avgjørende betydning. Jeg liker slettes ikke dette nye smilet hans, og leppene mine krøller seg. Tunga presser seg mot de nederste fortennene som er usedvanlig glatte; etter tannlegebesøket har jeg vært veldig nøye med tannpussen. Hele tiden er det noe - ord, setninger, tanker - som treffer meg, men jeg vet ikke hvor jeg er truffet. Jeg finner ikke min egen skade. Jeg kjenner bare at det gjør vondt. Ordene er min eneste beskyttelse, og jeg prøver meg på nytt:
- Jeg tror jeg er over det verste. Jeg begynner å forstå meg selv. Takk for hjelpen du har gitt meg. Jeg føler meg mye bedre. Nesten som frisk.
Jeg vil si noe mer, men ordene kommer ikke. Munnen min kjennes tørr. Ordene er ikke mine egne. Denne løgnen ble for drøy, selv for meg. Jeg ser ned. Orker ikke møte blikket hans. Mens j g ser ned på mitt eget fang, hvor de skjelvende hendene har samlet seg til en innviklet knute, hører jeg pusten hans. Jeg er forelsket i den pusten. Den kjennes så myk; jeg vedder på at pusten hans må kjennes myk mot huden, og jeg klarer ikke se på ham. Jeg hører av pusten at han tenker. Vurderer. Planlegger å si noe han vil skal høres veloverveid og fint ut. Jeg kjenner ham nå. Denne følelsen av innsikt får meg vanligvis til å føle meg roligere, men hendene mine er stadig hvite av anstrengelse. Jeg begriper virkelig ikke dette. Så kommer ordene hans.

Jeg veier setningene hans på min indre, selektive vekt og oppfatter etter hvert at han synes vi skal ta en liten pause med besøkene. Det vil kanskje gjøre meg godt, mindre forvirret, påstår han, å ikke se hverandre på en stund. Jeg tenker instinktivt at han sier dette på grunn av at jeg har røpet min forelskelse i ham. Er det ikke litt underlig at han ikke nevner den med et ord? Er ikke det litt påfallende? Men så slår jeg denne tanken fra meg, for jeg er helt matt og alt kan i grunnen være det samme. Jeg tror jeg mener dette. Det er de videre ordene som virkelig får meg interessert og våken. Han sier jeg bør forsøke å skrive til ham istedenfor å snakke, han sier han er sikker på at jeg har en god og stødig penn, at jeg er en god tenker, ja, kanskje er jeg forfattertypen som trenger å få ut og ikke gå og gjemme på alle de kjempende livene inni meg.
- Gå hjem og skriv, sier han etter en kort ventepause. Jeg viser ingen tegn til respons, men inni meg har vekta begynt å røre på seg. Når jeg omsider oppfatter tyngden av det han har sagt, ljomer veggklokka på kontoret, eller kanskje er det er klokke inni meg som bryter frem i meg lik brannalarmen på en stor skole. Flere kilo lettere føler jeg meg plutselig, jeg tørker tårene under øynene, forsøker å gni meg ren for maskara i ansiktet og snyter meg hardt med lommetørkleet fra min stakkars mor som ingenting vet. Straks ser jeg for meg i tankene hvordan jeg sitter hjemme foran datamaskinen, med tekoppen ved siden av meg, i full gang med å fortelle glimt om meg selv, mitt liv og folk jeg har møtt som har satt seg fast i meg og som ikke kan opphøre å prege meg. Som hadde jeg mottatt et passord jeg hele livet mitt hadde ventet på å få, reiser jeg meg og går ut av det skoglignende kontoret. Før jeg går sender jeg ham et lengselsfullt blikk og prøver å ikke tenke på hva han måtte synes om det entydige budskapet som ligger komprimert i øynene mine.