(© Cecilie Lønn)

- Du har aldri vært glad i meg, Sophia. Ikke en gang da du var liten var du glad i meg.
Sophia stirrer taust på morens lepper som skilles og samles raskt når hun prater. Men så hugger morens ord tak i henne, og hun skyver stolen brått bakover. En skarp lyd fra metall mot stein skjærer i ørene. Hun griper tak i bordplatene. Klemmer til så knokene blir hvite.

Morens lepper er fraskilte. Ingen lyd kommer ut. Ølglasset foran henne er nesten tomt. Leppestift har sklidd utover to av fortennene. Tennene og munnen har omtrent samme farge som solen hun akkurat nå kan se er i ferd med å synke ned i Middelhavet. De er på ferie, bare de to sammen.
Ved siden av dem sitter en mann kledd i en hvit, smakløs dress. Han har glodd på dem begge etter tur, og nå nikker han med et blankt, gjennomtrengende blikk i morens retning. Uten å nøle, og uten den minste antydning ti å si noe mer, reiser moren seg med et sjenerøst hodekast mot mannen. Mot Sophia retter hun ikke et blikk, men til den ukjente mannen smiler hun et av den typen smil som går rakt inn i margen på menn. Sophia vet godt hva dette strålende, fengslende smilet som aldri rettes mot henne betyr. Den murrende latteren som hun kjenner altfor godt, høres like etterpå innefra et par fete armer - armer som nok har kløpet seg fast i diverse. Stråhatten har moren på hodet mens hun danser. Selv om hun svinger seg rundt og rundt sammen med mannen som Sophia forstår må være dansk, faller ikke hatten av en eneste gang.

Sophia på sin side har for lengst tatt av seg hatten de fikk tildelt av en kelnerne straks de valgte å sette seg ved nettopp deres utested. Nå ligger hatten på en sliten, klorhvit, litt rødvinsflekkete duk. Under den hvite duken ligger en annen duk som er lys rosa. Den har også noen flekker. Det ser ut som kaffeflekker. Over bordet hvor Sophia nå sitter alene, henger en sort lenke med flere fargede lyspærer. Pærene er formet som hjerter, appelsiner og kaktuser, men bare halvparten av dem lyser. Fargeskinnet fra pærene later til å føre turistene inn i en lystig stemning, men Sophia er taus og munnvikene beveger seg ikke.
To meter bortenfor henne er baren. Taket på baren er laget av samme type strå som hattene. Under stråtaket løper fem mannlige kelnere med svarte bukser og hvite skjorter. Alle kelnerne er travelt opptatt med å forsøke å oppfylle ethvert ønske de solbrente, berusede turistene som menger seg ved bordene eller henger over bardisken måtte ha. Noen meter bortenfor prøver en mannlig musiker med synthesizer og en tysk, fet sangerinne i en åltrang, knallblå kjole etter beste evne å overdøve latterbrølene og fyllevrøvlet til de mest høyrøstede. Moren ruller med øynene og ler overdrevent i tilsynelatende total hengivelse til I just call to say I love you, I just call to say how much I care. Sophia ser tomt i morens retning og merker ikke kelneren før han plutselig står ved siden av henne og snakker til henne.
- Ønsker damen noe mer?
Kelneren ser ut som hundretusener av andre kelnere over hele verden. Han er like raskt, like mørk, like slank, like pen som svært mange andre i hans yrke er. Men han har et arr oppover langs den høyre armen. Et arr som slynger seg like fra håndleddet, forbi albuen og oppover overarmen. Om det fortsetter enda lenger opp, kan hun ikke vite, for skjorteermet skjuler huden vider. Plutselig overfalles hun av en lyst til å kjenne på arret, føle om det er hardt eller mykt, få vite om det finnes enkelte tagger som stikker, om det en gang blødende såret nå ligger så dypt forvitret nede i huden som det ser ut til.
- Nei takk. Jeg trenger ingenting.
Hun rister brått på hodet når hun svarer. En liten slant appelsinjuice i et glass pyntet med en neongrønn parasoll står ennå foran henne på bordet.
Selv om hun har sagt hun ikke skal ha noe, blir kelneren stående ved bordet hennes. Han begynner å børste med håndduken på bordet til tross for at det ikke finnes noen smuler å fjerne. Moren og hun har ikke spist noe. Bare drukket. Så rister han håndduken elegant opp i lufta, som skjulte han et ess i ermet.
- Jeg har sett dere her før. Flere ganger.
- Ja, svarer hun. - Vi har vært her før. Moren min liker dette stedet.
- Hun liker å danse, moren din. Jeg har sett henne danse. Mange ganger. Med forskjellige.
- Mm. Sophia kjenner hvordan stemmen ligger liksom bevart i halsen, ute av stand til å finne veien ut mellom leppene.
Kelnerens skohæler vris mot og fra hverandre, som om han egentlig skal til å gå, men ombestemmer seg i siste sekund. Hun forundres av hvor godt hun, til tross for den larmende musikken, kan høre den skjøre lyden av sand som gnisser under føttene hans. For et kort øyeblikk reduseres verden til en boble, en skinnende boble hvor det bare finnes to mennesker. Hun rekker å tenke at arret hans nok ville kjennes mykt å ta på, før boblen sprekker like plutselig som den oppstod.
- Bare vink på meg, hvis du trenger noe, sier han. Stemmen hans er blitt inntrengende. For første gang ser hun direkte på ham og møter blikket hans. Da ser hun at øynene til kelneren er store og tunge. Han har øyne som kan romme mye. Som kan bære en del. Hun svarer ikke. Noe tungt vrir seg rundt i magen som er full av juice og cola, og hun snur seg bort med et blankt blikk vendt mot havet som nå ligger tomt og øde, renset og skyllet rent for vakre farger.

Hvor lenge hun sitter alene med tankene vet hun ikke, men hun skvetter til da hun hører lyden av en stol som skraper mot steinflisene. Skrapingen gir henne frysninger oppover armene. Moren deiser ned på stolen.
- Gjett om han kunne danse, sier moren opprømt og andpusten. Hun stønner uanfektet mens hun prøver å kjøle seg ned ved å vifte seg med en falmet reklamebrosjyre fra stedet de sitter på.
Sophia betrakter sin mor. Svetten siler fra neserota og langs kinnbeina, huden glinser og får henne til å virke enda mer solbrent enn hva hun virkelig er. Stråhatten, som har et bredt, knallrosa bånd surret rundt seg, skjærer i kontrast mot den røde, kysseekte leppestiften hun kjøpte på tax-free'en på flyet. Plutselig trekker hun av seg hatten. En del av håret følger med i bevegelsen. Små, dunete, bustete hår, som hos et barn som våkner etter en lang sovenatt, står rett til værs uten at hun selv merker det. Det får henne til å se latterlig ut. Sophia tenker at moren ligner en gribb. Dette tenker hun til tross for at hun aldri noensinne har sett en gribb, men hun har en forestilling om gribben og moren likner så mye på forestillingen at hun kjenner hun blir redd. Hun tenker at hun jo kunne ha lagt håret hennes på plass. Men å rette hånden ut mot henne og stryke henne over hodet er umulig.

Først da er det at Sophia oppdager kakelakken som sitter på fliken av den rosa underduken på hjørnet nærmest henne. En brun kakerlakk som sikkert er to, kanskje tre centimeter lang. Den ligger stiv, tørr, liksom beregnende like foran øynene på henne. Kanskje kunne hun ha tatt på den hvis hun ville. Det tause insektet får henne til å huske den gangen hun var på Teknisk Museum og så kakerlakker for første gang i sitt liv.

Kakerlakkene hadde ligget inni et lite glassbur. Det hadde vært mange av dem. De hadde kravlet oppå, mellom, liksom gjennom hverandre. En stor trengsel hadde det vært. Inni buret var det festet en treplate som dekket halvparten av golvflaten. Utenfor buret hang det et tau man kunne trekke i. Når de som ville det, trakk i tauet, flyttet treplaten seg. Straks platen flyttet seg, oppstod det panikk i glassburet. Kakelakkene, de lyssky kakerlakkene, kravlet så raskt de maktet bort til skyggen fra platen, til mørket, til det trygge. Der hvilte de, kanskje et minutt, eller kanskje bare et halvt sekund, for det varte ikke lenge før en annen besøkende - eller kanskje samme person som av en eller annen grunn fant det fornøyelig å se flere ganger hvordan kakerlakkene løp, løp, løp og gjemte seg - ønsket å studere hvordan kakerlakkene panisk søkte tryggheten hver gang platen over dem forsvant. Sophia hadde stått og sett på hvordan folk hadde trukket og trukket og trukket i treplaten. Hit og dit løp kakerlakkene. Hele dagen. Uten stans. Hun hadde kjent hvordan tanken på at de løp sånn fra klokka ti om formiddagen helt til stengetid klokka fem om ettermiddagen, gjorde at hun ble kvalm. Svimmel i hodet. Til slutt hadde stemmen hennes sagt ut liksom av seg selv: "Ikke gjør det mer, ikke jag dem sånn frem og tilbake. De tåler det ikke." Noen av de besøkende som stod nærmest hadde hørt den svake stemmen hennes, og de hadde svart: "Men det er jo bare kakerlakker! Hva er det med deg? Føler du deg dårlig?" Noen andre hadde sagt: "Shhh, hun er jo bare et barn". Hun hadde aldri siden glemt synet av kakerlakkene.

Nå står kakerlakken på hennes duk. Moren har tydeligvis ikke sett den. Hadde moren lagt merke til den, ville hun ha skreket og ropt på alle kelnere som fantes i femti meters omkrets, det vet Sophia. Men moren skriker ikke, hun sitter rolig og ser ut mot havet. Hun virker nedkjølt nå. Stemmen hennes er også kald da hun sier, som om hattene, dansen, kelneren, arret og ingenting hadde hendt i mellomtiden, og egentlig er det også sånn det er:
- Men det gjør ingenting. Det gjør meg ingenting å tenke på det lenger. Ingenting.
Morens hud skjelver under øynene da hun sier det. Huden fortsetter å skjelve også når hun tier. Tier og ser ut mot et usikkert punkt i horisonten. Moren er borte i seg selv nå, og hun legger ikke merke til den lynraske, smidige hånden til Sophia. Hun ser ikke at Sophia legger en hvit serviett med merker etter rød leppestift over insektet. At Sophia kjenner hvordan kakelakkens skall gir etter for fingrene, at den knasende lyden fra det døende dyret forplanter seg inn i huden på fingerspissene og får dem til å skjelve, vet moren heller ingenting om. Moren vet ingenting.
Sophia rister plutselig servietten triumferende opp i luften, og sier, med klar, rensket stemme: "Nå går vi herfra. Jeg vil ikke mer av dette. Jeg orker ikke mer."

Under lyslenken blir kelneren stående og se etter dem. På bordet hvor de to har sittet ligger det to hatter. En med lyserødt bånd og en med lyseblått. Han plasserer de to hattene oppå hverandre og begynner å børste duken. Restene av den døde kakelakken faller ned på bakken. Snart blir den tråkket bort til støv, tenker kelneren og retter seg opp i ryggen. Et sukk slipper ut av ham. Han vet at hun kan finne ham igjen hvis hun ønsker. Det er bare å spørre etter ham med arret. Fingrene hans glir ettertenksomt over stripen på armen, over det som er hans historie. Han myser med øynene og ser ryggene til to kvinnelige skikkelser. Den ene skikkelsen sjangler fra side til side, den andre går stiv, helt stiv, litt på avstand fra den andre. Skikkelsene likner hverandre meget.