(Skrevet av Cecilie Lønn, september 205)

Da vi ankom León midt på natta fra Costa Rica, var det roen og stillheten som var mest påtakelig og iøynefallende. Leon er ikke en by hvor hvite turister raver rundt om natta, halvfulle og gale. Det er heller ikke et sted med masse diskoteker, nattklubber og natteliv. Klokka elleve faller byen til ro, i hvert fall på overflaten. Noen matboder er i virksomhet, og enkelte kafeer og barer er også åpne. Nattlivet går selvfølgelig også sin gang, men det er ikke dette som setter sitt ytre preg på byen om natta. Om natta sover byen. Den forbereder seg til neste dag. Det vil si: Byen sover hvis det ikke er et eller annet som feires! Og det skjer rett som det er. Helgenene feires trofast, og da begynner de oppskytningen av raketter og fyrverkeri akkurat når norske barn har sin leggetid. Og det fortsetter til langt på natt/morgenkvist.

Når man kjører forbi husrekkene er det vanskelig å forestille seg hvordan husene ser ut inni. For meg var det i hvert fall en overraskelse å komme inn i en del av husene: Det er mye finere inni enn hva man skulle tro, ut i fra hvordan det ser ut på utsiden. Dette har nok å gjøre med at det er lovpålagt å bevare den ytre stuen, eller innganspartiet, i de husene som har spansk kolonistil. Mange fasader ser fattigslige ut, med avskallet maling og et generelt sett slitent ytre. Nå snakker jeg om den delen av byen hvor vi bor, hvor ting har "bra standard". Men når man altså kommer bakenfor disse fasadene i bydelen hvor vi bor, er standarden helt upåklagelig (i hvert fall ifølge min smak). Det er utrolig høyt under taket, fargene er stilfulle (mye gult kombinert med mørkt treverk), planter og patio er det massevis av, det er god plass til å bevege seg, alle rom har eget bad, og gulvene har keramikkfliser. Det beste av alt er plassen. Alt er ganske romslig. Barna har plass til å løpe rundt, og det er et sted hvor man kan leve, uten redsel for at noe går i stykker eller straks slites. Soverommene er helt enkle - men samtidig mangler man ingenting. For meg er dette en standard man ikke kan klage over. Det underlige er at det faktisk kryper maur overalt, og da ikke bare på kjøkkenet (og inni kjøleskapet). Småinsekter jeg ikke vet hva er, virrer i fleng på keremikkflisene. Ettersom huset har åpen løsning (uten vegger på alle sider, bortsett fra på soverommene), flyr det flaggermus rett som det er gjennom det som utgjør stuene våre. Og på veggene kan du alltid se en eller flere firfirsler. Hvis du legger deg i en hengekøye og titter opp, ser du sikkert halen på en diger leguan, som til forveksling likner en rottehale (men som altså ikke er halen til ei rotte). I patioen kakler det rett som det er et par høns; høns som noen ganger forviller seg inn i "stueområdet" og må "jages" ned igjen i patioen. Disse tingene hører med. Men jeg har avfunnet meg med at det er sånn. Jeg prøver bare å se i en annen retning enn insektene. De er der og jeg er her. Bare se en annen vei. På den måten går det bra.

Når man beveger seg ut på gata, er det befriende å merke at det faktisk, med noen unntak, er trygt i Leon. Leonesere snakker om dette med stolthet i stemmen. Og det har de all grunn til. For en trygg by i latinamerikansk sammenheng, skal du faktisk lete en stund etter. Hovedstaden Managua er totalt forskjellig i så henseende. Der må man vokte hvert et skritt. Men i Leon kan du bevege deg fritt og trygt, hvis du har med deg en sedvanlig form for påpasselighet (slik man må ha når man beveger seg i Oslo, til sammenlikning). En gang kjørte jeg med en drosjesjåfør alene, og jeg syntes at han kjørte i litt mange rare svinger og omveier. Tydeligvis med dårlig skjult engstelse spurte jeg ham forsiktig om at han var klar over at det var til "Farmacia Afrodita" jeg skulle. Han forstod umiddelbart at det fra min side lå en viss engstelse i spørsmålet, dog ikke i veldig sterk grad. Det virket nærmest som om han oppfattet spørsmålet mitt som fornærmende. Hele veien hjem nærmest doserte han for meg om at han overhodet ikke skulle gjøre meg noe, om at her i Leon var det trygt, og skulle jeg mot formodning føle meg utrygg, måtte jeg alltid straks bare be sjåføren om å sette meg av, noe enhver drosjesjåfør da ville respektere. I Leon er det trygt, sa han. Jeg har følt og opplevd at han snakker sant. Men det betyr selvsagt ikke at man skal være naiv. Er man ansvarlig og fornuftig, later alt til å fungere helt uten problemer i byen Leon.

Leoneserne er svært religiøse. Istedenfor natteliv og musikk, blir man om natten vekket av salutter og kanonsalver. Det feires i tide og utide. Helgenfeiringer og festligheter later det til å være nok av. Og da skal det feires, med lyd og med fyrverkeri. Tendensen er ofte at feiringen er særdeles aktiv rundt barnas leggetid. Det knaller og smeller kraftig mellom sju og åtte. Men til og med dette later det til at barna våre har blitt vant til. Men den katolske religionen spiller altså en viktig rolle i folks hverdagsliv. Her i Leon tror jeg det finnes sju-åtte katedraler. Katedraler som, interessant nok, har tunneller i et underjordisk nettverk, og som danner en innbyrdes forbindelsene mellom alle katedralene. Disse tunnellene ble etter sigende bygget i kolonitiden. Hvordan disse tunnellene ble brukt, er ennå ikke blitt helt klart for meg. I dag er tunnellene stengt. Man kan kun se igjenmurte tunnellåpninger i kirkenes kjellerrom.

I tillegg til å være religiøse, er leoneserne kulturelt interesserte. En måte jeg synes dette viser seg på, er at de har gravlagt mange av sine kjente poeter i katedralene. Der har de fått hedersplass - som om de skulle være en eller annen helgen? Men poetene har en høy stilling blant folk; de nyter respekt og folk vet å lage museer og monumenter for å ære sine poeter. Den mest kjente er Ruben Dario; poet som også skulle være kjent for mange nordmenn. Ruben Dario var fra Leon. Han har fått et eget museum her, og han er gravlagt i den mest berømte katedralen i Leon. Jeg har ennå til gode å besøke museet. Men jeg skal snart gjøre det. Noe annet jeg snart vil se, er Myte- og legendemuseet. Leoneserne later til å være levende opptatt av sine egne myter og legender. På en av byens mest anerkjente kafeer ("El Sesteo") henger det store bilder på veggene som illustrerer de mest kjente legendene.

Leon kan altså absolutt sies å være en by med en levende interesse for kultur. Leon en universitetsby. Universitetet (UNAN) i Leon har mange studenter. Kulturstudier, som tilbyr den spanskundervisningen som jeg nå har hovedansvaret for mens jeg er i Nicaragua, arbeider sammen med universitetet i Leon. Det at byen har mange studenter, setter også sitt preg på gatebildet. Du ser ofte unge mennesker som bærer bøker og kopierte papirer. Du kan se at de er studenter. Og mange har tilgang på utdanning her. Dette betyr riktignok ikke at folk ikke er fattige - for det er de. Og problemet som de møter etterpå er at de har tatt en utdanning det ikke finnes muligheter for å finne jobb innenfor. Et utall leger og advokater jobber med helt andre ting enn utdannelsen deres tilsier. Tidene er fryktelig vanskelige, økonomisk sett. Og lønningene er helt ufattelig lave. Minimumslønnen her er 800 córdobas, og det tilsvarer 300 kroner (nei, jeg har ikke glemt en null). En lærer tjener kanskje 600 kroner eller litt mer, en offentlig polititjenestemann det samme. En taxisjåfør kan kanskje klare 700 kroner, men så jobber han til gjengjeld døgnet rundt. Og med en risiko for at han i løpet av en dag kanskje ikke tjener noe. Dette fordi han må betale en viss sum til personen som eier bilen, i tillegg til bensinen han bruker når han kjører rundt for å ta opp folk. Det er for øvrig lett og greit å være "taxiforbruker" her. Man tar en drojse nesten uansett hvor man skal. Det koster 10 cordobas (3,30 kroner) å kjøre fra sted til sted i Leon, uansett om det er langt eller kort. Men da kan taxien deles med andre som ønsker å sitte på på veien. En drosjetur på en halv times kjøring koster 40 kroner. Og bensinen er ikke billig her, hvis noen skulle forledes til å tro det. Så hverdagen krever sitt for den jevne leoneser og nicaraguaner. Jeg synes ikke alltid det bare er behagelig å komme med dollarene våre; jeg liker ikke alltid å kjenne på hvor løst pengene sitter hos oss, og så snu seg til siden og se mot folk, mot barn, som ikke har mamma eller pappa eller noe å putte i munnen.
En annen vanlig jobb her nede er å jobbe på "kopieringssjappe". Med alle studentene blir det stort behov for å kunne kopiere. Å kjøpe bøker blir nok for dyrt, derfor kopieres det over en lav sko. Kopieringen er også ganske billig. Og der står de stakkars menneskene, i en uutholdelig varme som stiger opp fra maskinene og kommer inn fra den glohete gata, og kopierer side etter side i en bok du gir dem og som de må kopiere og snu sidene i, etter tur. Å legge ned lokket på kopimaskinen bryr de seg ikke om. Kan det være så bra? Hvor mye disse får betalt for å stå der, dag ut og dag inn, vet jeg ikke. Men det kan jo ikke dreie seg om så mye mer enn minimumslønnen.

Huset vi bor i i Nicaragua

Selv synes vi at vi bor veldig fint. Huset er i spansk kolonistil. Det er veldig høyt under taket, og veldig åpent. Maur som kravler på kjøkkenbenken, i kjøleskapet og "overalt", firfirsler på veggene, store "iguanas" (store firfirsler, opptil en halv meter lange) oppe under taket, flaggermus om natta inne i "stua" (en gang kræsjet en flaggermus med Patricio...) - det må man bare snu seg bort fra. Stort sett er det veldig fint! Litt kjedelig er det at strømmen og vannet er borte flere timer nesten hver dag. Men da må man ta sine forholdsregler, og fylle badekar og bøtter med vann - og vente til vann og strøm kommer tilbake. Da er det godt man lager maten på gasskomfyr! Uten mat duger heltene ikke.

En liten stemningsrapport fra et Nicaragua uten strøm og vann

Avisartikkel hentet fra La Prensa, 20. september 2005. Skrevet av den nicaraguanske forfatteren Mercedes Gordillo, oversatt av Cecilie Lønn

Ved strømavbrudd

·Ved strømavbrudd, hvilke ting kan ikke skje, hvilke ting kan ikke skje ved strømavbrudd...·, var refrenget i en uforglemmelig danserytme, en tropisk rytme av afrikansk opprinnelse, utviklet og folkeliggjort på Cuba, i tretti-, førti- og femtiårene i forrige århundre. Den ble sunget a Toña la Negra med sin spesielle mulattstemme. Det ble danset taktfast i to fjerdedels takt, man ble tatt ved midjen og man dannet uendelige rekker. Danserne reiste glade gjennom byen, smittet av klangen og rytmen.

De stadige strømavbruddene i landet skyldes energimangelen som har oppstått på grunn av de skyhøye oljeprisene; priser som skremmende nok har økt på grunn av etterspørselen til de rikeste landene på denne planeten, og de involverte selskaper og makthavere har ført oss inn i denne situasjonen.

I vårt fattige Nicaragua fører bruddene av strømforsyningen til at landet føres ut i ytterligere fattigdom, med enda mer elendighet i det daglige liv. Og det river med seg de små fremskrittene som har blitt oppnådd etter de ymse regjeringer og diktaturer.
Med strømavbruddene stanser alt. Arbeidet, den urbane rytmen og de ulike strømførte apparater stanser. Som følge av dette råtner kjøttvarer, melk, meieriprodukter, frukt og grønnsaker.

Man kan ikke få kjøpt bensin eller diesel på bensinstasjonene og trafikken sinkes. Supermarkedene kan forvandles til illeluktende steder. Datasystemene faller ned og hindrer all form for informasjonsflyt og transaksjoner. Man kan ikke ta ut penger av bankene eller betale lønninger.

På avstengte steder får varmen en til å svette slik at man blir dehydrert, på grunn av manglende frisk luft frembrakt av vifter og lufteanlegg. Andre steder kan kanskje folk dø av kvelning, infarkt, slag og andre dødelige sykdommer. På sykehusene stopper kirurghandlingen og andre former for behandling, noe som fører til flere døde.

Vi får ikke tak i en kald forfriskning, ei heller kan vi spise en is eller en sorbet. Isfabrikkene stenger dørene sine stilt ovenfor den brennende solen. På flyplassene innstilles flyene, fordi det ikke eksisterer landings- og "takeoff"-signaler for flyene. Mekaniske dører, trapper og heiser som stopper, utsetter folk for stor fare.

Hvis alt dette skjer på dagen, mens sola lyser, kan vi tenke oss hva som skjer i netter uten fullmåne - når det ikke eksisterer noen form for offentlig eller privat belysning. Voldsmenn føler at intet hindrer dem i å gå ut for å rane, røve, voldta eller drepe uskyldige borgere, folk som ikke får sove om natta på grunn av varmen eller summingen fra mygg, mygg som bærer med seg alle slags virus, som for eksempel gir dengue med indre blødninger til følge. Den mørke natten sniker seg frem. Det høres ingen musikk i det fjerne, bare triste ul fra bikkjer, et og annet skrik eller hanens illevarslende gol.

Fabrikker og forretninger som produserer og selger stearinlys er de eneste som trekker fordel av dette. De selger alle sine produkter, til og med røkelsen som er enda dyrere enn stearinlys.
Med strømavbruddene stenger restaurantene og fabrikkene, blant andre, dørene om dagen, og likeså om natta, hvis strømavbruddet er da også. Slik blir tusener automatisk arbeidsledige. På landet stopper vanningen, på meieriene er det vanskelig å lage de sedvanlige ostene. Landets skoger blir nedhogd for å skaffe ved.

Alt dette, og mye mer, kan skje i kjølvannet av strømavbruddene. ·Ved strømavbrudd, hva kan ikke skje, hva kan ikke skje ved strømavbrudd...", som nevnte danserefreng, ledsaget av rumba, guaracha og son, sier. Vi forvandles til et land i kaos, vi faller nedover mot ruin, mens politikerne i Det Røde Dansehuset fordeler byttet akkompagnert av tropiske rytmer, mens vi fortsetter å betale den dyreste prisen i vår historie.

Å møte "den andre"

Et tema som vel ofte opptar oss, uansett hvor vi reiser i verden, er spørsmålet om forholdet mellom mannen og kvinnen, om familiens funksjon og rolle i samfunnet · og forholdet til likestilling. Vi bærer med oss vår oppfatning av hva likestilling er og bør være, og så sammenligner vi vår oppfatning med det vi synes vi kan forstå og ane av kjønnsrollemønsteret på det stedet hvor vi er. Det at vi sammenligner tror jeg er uunngåelig. Det at vi holder opp vår egen kulturelle modell som et mønster for hvordan ting bør eller ikke bør være, tror jeg ikke er mulig å styre unna. Bevisst eller ubevisst bærer vi vår kultur med oss. Å lese en mer eller mindre fremmed kultur på kulturens egne prinsipper, tror jeg personlig ikke er mulig. Det jeg imidlertid tror er at hvis man selv blir klar over at man er styrt, farget, ja kanskje nærmest "blindet" allerede før man begynner å forsøke å forstå "den andre", kan det åpne opp for en del interessante perspektiver. Hvis vi erkjenner at vår egen horisont kanskje er snever, tror jeg det kan bidra til at vi kan se en ny kultur på en annen måte. Kanskje da kan ting som i utgangspunktet fortoner seg som noe vanskelig og tøft, forstås på en annen måte og betraktes som noe som kanskje, tross alt, ikke er så verst likevel. Og likeledes kan kanskje noe som for oss virker veldig tiltrekkende og flott, ha en bakside vi kanskje ikke i utgangspunktet evner å forstå rekkevidden av, fordi vi leser ting på overflaten. Med disse tankene i mente, er det jeg forsøker å forstå og lære noe om nicaraguansk kultur og kjønnsrollemønster.

Kjønnsroller i Chile

Men før jeg kommer til Nicaragua, tillater jeg meg å først ta en ·omvei· via Chile. Min måte å møte verden på har, på grunn av min sterke tilknytning til chilensk kultur, blitt mer enn å ·bare· kontrastere møtet med norsk kultur. I de fleste sammenhenger merker jeg at jeg ubevisst lar tankene ta veien om hvordan det er i Chile. Temaet "mannens rolle" i Chile, og mannssjåvinisme eller "machismo" på ·spansk, er et omfattende tema. Jeg er, heldig som jeg er, gift med et kanskje noe atypisk eksemplar av den chilenske mannen. "Machismo· er ikke noe jeg har personlig erfaring med - heldigvis, og det gir jo, tross alt, håp og tro på fremtiden hva gjelder kjønnsrollemønster i Chile. For meg er Patricio en ener, men sannsynligheten for at det finnes flere som tenker som ham må vel sies å være statistisk sett til stede. Den myke, snille og forståelsesfulle mannen, slik vi norske kvinner ofte vil ha menn, er absolutt å oppdrive i Chile. Men samtidig vet jeg at den andre typen klassiske mannsjåvinist, som absolutt ikke ville hatt gode vekstvilkår hos den moderne norske kvinne (vi hadde vel, jevnt over, ikke funnet oss i det), lever i beste velgående i det chilenske samfunnet. Utfordringen for nordmenn på gjennomreise i Chile er vel kanskje at vi rett og slett ikke klarer å få øye på når og hvor mannssjåvinismen gjør seg gjeldende. Ofte dreier det seg i det offentlige rom om ·usynlige· fakter, skjulte strukturer og nedarvede koder som norske øyne ikke har umiddelbar tilgang på. Mange av de tingene jeg opplever at jeg nå kan se og forstå, klarer jeg å se fordi jeg har blitt gjort oppmerksom på det, i den konkrete situasjonen, av Patricio. Hvis mannen for eksempel ved et tilfeldig middagsbesøk du er invitert i sitter ved enden av bordet, ville vel ikke vi umiddelbart tolke dette som et tegn på "machismo"? Vi ville vel for det første ikke tenke over det, og for det andre, hvis vi skulle føle det virket autoritært, ville vi vel tenke at det var tilfeldig. Men tilfeldig er det ikke. Mannen er familiens overhode, og hans naturlige plass - hvis det er snakk om en ekte "macho" mann - er ved bordenden. Hvis kona ikke snakker så mye som ham, er heller ikke det helt tilfeldig. Dette er bare små eksempler i hverdagen. Men livet for øvrig er fullt av sånne små ting, ting vi nordmenn ofte ikke klarer å se, fordi for oss har likhetstanken i stor grad kommet inn under huden på oss (i hvert fall er et sånn vi liker å se på oss selv...), og dette gjør det vanskelig for oss å oppdage at ting ikke er "tilfeldige". "Machomannen" kan vise seg på flere måter. Det kan selvfølgelig være snakk om en skikkelig tyrann, som hersker, dominerer, skjeller og kjefter, og behandler alt og alle slik han finner det for godt. Men denne typen mann finner man jo dessverre også i Norge. Forskjellen er kanskje at i Chile er det mer legitimt at mannen turer frem, mens det i Norge blir oppfattet som uhørt, urettferdig og noe man bør forsøke å komme seg bort fra. I Chile søker man i større grad å holde det ut · på tross av at skilsmissestatistikken er høy. Men et annet viktig spørsmål · et spørsmål jeg synes vekker triste og såre undertoner: Hvem er det som oppdrar den lille gutten til å bli en stor sjåvinist? Er det ikke nettopp kvinnene selv? For i dette sjåvinistiske samfunnet er jo fortsatt mannen ute på jobb om dagen og kvelden, og da er det jo kvinnen hjemme som i stor grad tar seg av oppdragelsen. Og hvilke verdier er det kvinnen/moren viderefører til sine barn? Hvilke signaler sender hun om hva er mann er og bør være, ettersom så mange vokser opp til å bli solide machomenn? For meg ser dette ut til å være en ond sirkel. Kvinnen må selvfølgelig kjempe sin kamp om sterkere likestilling. Men da må hun også se den viktige rollen hun har som videreformidler av verdier. Kvinnen har, slik jeg ser det, ennå et stykke å gå i så henseende. Det trengs nok en mye sterkere bevisstgjøring omkring forholdet kvinne og mann, og foreldre og barn. Men, når alt dette er sagt, så må det slås fast at Chile likevel er i bevegelse. Det er ikke vanskelig å finne menn som mener at det beste er å dele på husarbeid, ansvar og forpliktelser. Du trenger ikke å lete lenge for å finne en snill, omsorgsfull og forståelsesfull chilener, en som mener at det klassiske machoeksemplaret ikke er en god og forbildeaktig mannsfigur. Så ting er i emning. Men kanskje ligger noe av forsinkelsen hos kvinnen selv (nå kan det hende jeg risikerer å få noen på nakken, men la gå). For i denne sammenhengen er det svært viktig å nevne et annet forhold, og det er kvinnens rolle. For den chilenske kvinnen kan, når hun får de riktige betingelsene og fritt spillerom, oppføre seg like negativt, kontrollerende og herskende som den mest utspekulerte mannssjåvinist! Dette er et forhold som på en måte er "opplest og vedtatt" blant chilenere selv. "Las brujas" - heksene. Kvinner av denne sorten har jeg både personlig erfaring med, i tillegg til at jeg har hørt denne kvinnetypen bli beskrevet av utallige chilenere. Dermed står vi igjen med spørsmålet (som også interessant nok fører oss tilbake til dette med hvordan kvinner oppdrar barna sine) om machokulturen ikke egentlig er et problem vi kun bør relatere til den chilenske mannen. Kanskje er det snarere et generelt samfunnsproblem · en utfordring som gjelder både for små gutter og jenter, og voksne kvinner og menn? Den klassisistiske tankegangen som Chile, slik jeg ser det, lider sterkt under, spiller nok også inn her. Dette er et annet stort tema som også opptar meg, men kanskje skriver jeg mer om dette i en annen sammenheng. Nå tar vi veien over og opp til Nicaragua, i forsøk på forstå litt av manns- og kvinnerollen i dette landet.

Kjønnsroller og familieliv i Nicaragua

Hvis jeg forsøker å se meg selv for kanskje ti år siden, fra den tiden før jeg hadde opplevd å ha så mye nærkontakt med latinamerikansk kultur og språk, mener jeg å huske at jeg nok tenke på ·Latin-Amerika· og ·latinamerikanske kultur· som et mye mer enhetlig begrep. Jeg tror nok jeg hadde en ganske homogen forestilling om ·de latinamerikanske landene·, om ·urbefolkning·, ·fattigdom·, ·kjønnsroller· og så videre · som fortoner seg ganske annerledes i dag, sammenlignet med den gang. Jeg var spent på, før jeg reiste til Nicaragua (for jeg har ikke reist til andre steder enn Chile tidligere), i hvilken grad jeg ville merke forskjeller mellom de latinamerikanske landene Chile og Nicaragua. Jeg må si jeg selv ble overrasket over at forskjellene var så store og merkbare. To tema har for meg utpekt seg, og det ene temaet er fattigdom og måten å være fattig på i Chile og Nicaragua (som jeg vil skrive om senere), og det andre som har overrasket meg er kjønnsrollemønsteret.

Leon i Nicaragua er, som tidligere nevnt, en utpreget katolsk by. Det går ikke mange dager mellom hver festlighet og feiring, gateprosesjoner er hverdagskost og det å ha ·promesas con la virgen· (·løfter til jomfruen·, les: noe du må ha ·ordnet med Gud·) er helt vanlig. Folk her viser sin religiøse forankring på svært mange områder. Kanskje er det da naivt å tenke at skilsmisser ikke ville forekomme i så stor grad, jeg vet ikke. Men når man generelt sett tenker på hvordan den katolske kirken bidrar til å stikke kjepper i hjulene for det som etter min mening er fremgang og fremme av folkelig opplysning og sunn fornuft, ville man kanskje tro at den katolske kirken ville makte å holde tilbake at folk skillet seg. Men på tross av den religiøse begeistring i Leon, klarer ikke kirken å hindre folk i å gå fra hverandre. La meg i det følgende få presentere noen fakta: Skilsmissestatistikken er veldig høy. I tillegg sies det at omtrent 70 prosent av mødrene er alenemødre! Videre fortelles det at det er sjelden du ser et par holde sammen i mer enn 10-15 år. Informasjonen leoneserne serverer meg gir med andre ord et svært lite romantisk bilde av situasjonen. Det at mannen har andre kvinner, er så vanlig at det ikke skaper noen særlig tilsynelatende furore. Kvinnen vet at det er vanlig for en mann å ha "una gata", "ei på si". Hun velger stort sett å lukke øynene og tenke at det er "greit· så lenge hun ikke vet noe eller slipper å se det. Utroskap er så utbredt og så vanlig at det faktisk er satt i system. Her i Leon snakker man om "las queridas" og "las esposas" - elskerinnnene og konene - som en helt ordinær inndeling.

Las esposas

Konene er de som ofrer seg og sliter og gjør alt for familien og barna. De er hjemmeværende og de vasker, stryker, lager mat, oppdrar barn, hjelper med skolearbeid og gjør generelt alt det som må gjøres innenfor hjemmets fire vegger for å holde en familie i gang. Og dette under økonomiske forhold som er så tøffe at vi nordmenn vanskelig kan fatte hva det virkelig er snakk om. Når mannen kommer hjem, skal maten serveres, og gjerne med både hovedrett og dessert - hvorpå selvfølgelig hun selv er desserten. Mannen kommer hjem og serverer seg selv fra gryta, han setter seg gjerne alene for å spise, i forstua, for å titte ut på folk og liv på gata. Disse konene ser gjerne slitne ut, de blir gamle før tiden, de har ærverdige klær og et ydmykt blikk og en litt servil kroppsholdning. Dette er en kvinnetype vi nordmenn, med litt empati og med litt historisk bevissthet med oss i bagasjen, lett kan se for oss, forstå, ha sympati for og føle medlidenhet med. Den andre ·kategorien· kvinner · ·las queridas· · synes jeg imidlertid det er litt vanskeligere å komme innpå. I forhold til denne ·gruppen· er svarene for mitt vedkommende færre enn spørsmålene. Men nysgjerrigheten har jeg i behold. Hvem er disse ·las queridas·? Hva tenker de og hva er beveggrunnen deres for å leve slik de velger?

Las queridas

Las queridas skiller seg fra de arbeidsomme mødrene som med senket blikk og servil holdning skyndsomt beveger seg bortover gatefortauene med poser med grønnsaker og tortillas. Las queridas spankulerer på gatene. De har trange bukser som viser rumpeform og skjortebluser som viser andre attributter. Ørepynt og annen pynt hører med, men fremfor noe er det kroppsholdningen og gangen deres som er forskjellig fra gangen til de besluttsomme, effektive husmødrene. Disse ·las queridas· har ofte flere barn, med ulike menn. Noen ganger er de gift, andre ganger er de alenemødre. Men deres rolle er likevel klar: de er elskerinner. Og elskerinnene mottar gaver fra mennene som kommer for å elske dem på lånt tid. Fenomenet ·gift mann og elskerinne" er selvsagt intet nytt under solen. Men det som har påkalt oppmerksomheten min er at dette ·fenomenet· later til å nærmest være satt i system, som en måte å leve på som alle kjenner til og mer eller mindre godtar - og dette på toppen av alt i et meget katolsk, religiøst samfunn. Det som har interessert meg mest i denne sammenhengen, er å forsøke å få tak i hva disse ·las queridas· selv tenker og føler omkring sin egen situasjon. Her følger noen av tankene mine om dette.

En modig protest mot livet, samfunnet og mennene?

Kan det være slik at disse kvinnene som spiller rollen som ·queridas· på sin måte forsøker å gjøre opprør mot det de synes er urettferdig, skjevt og feil i samfunnet og ved kjønnsrollemønsteret? Skjuler det seg bak denne dristige, litt vågale holdningen et bevisst, reflekterende sinn, som etter å ha sett seg lei på mannens sjåvinisme og dominans har funnet ut at det er best å ta skjeen i egen hånd og svare igjen med samme mynt? Gjør de kan hende dette for å markere en form for frigjøring, en bestemmelse om at kvinnen kan gjøre hva hun vil og en påminnelse om at hun faktisk ikke trenger å være underlagt mannens pålegg i ett og alt, med krav til rent hus og dessert i senga? Er dette rett og slett en form for feminisme vi ikke umiddelbart kjenner igjen som feminisme?

Luksusprostitusjon?

Eller vil det være altfor naivt, pretensiøst og forskjønnendeå sette en slik merkelapp som "feminisme" på et fenomen som dette? Skal man rett og slett kalle en spade for en spade, og si at dette dreier seg om luksusprostitusjon? Gavene ·las queridas" mottar ville for den jevne norske kvinne ikke kalles luksusgaver, men for en fattig nicaraguansk pike, som sjeldent får noe ekstra til seg selv og eget forgodtbefinnende, er gavene mennene strør over dem, en luksus. Det kan dreie seg om klær, smykker og restaurantbesøk. Er "las queridas· en slags offentlig prostitusjon som alle vet om, men som ikke blir slått ned på fordi det hele skjer i et elegant anstrøk? Å forstå en såkalt luksusprostituert kvinne, å trenge inn i hennes tanker og sinn, forvolder meg stort hodebry. Jeg synes for eksempel det er langt lettere å se inn i chilensk machokultur, enn å forsøke å forstå en norsk luksusprostituert. Men kanskje er det av denne grunn at temaet vekker min interesse. Dette synes jeg er vanskelig å forstå. Men det er umulig å fornekte. ·Las queridas· spankulerer stolte omkring i gatene. De later, i mine øyne, ikke til å streve med skamfølelse eller dårlig selvbilde. Tvert imot! ·Las queridas· virker mer harmoniske og energiske enn sine medsøstre - de utslitte, hjemmeværende, alltid oppofrende husmødrene. Synes ·las queridas· at de gjennom denne rollen har funnet en posisjon som passer dem, den fattige og vanskelige situasjonen generelt tatt i betraktning?

Total resignasjon?

Eller er det rett og slett snakk om kvinner som har resignert totalt, og ikke ser noen annen vei for seg selv enn å tilby seg med kropp, hud og hår - og etter beste evne søke å leve livet slik det måtte by seg for dem? Har de blitt så slitne, oppgitte og frustrerte over mannens behandling av dem tidligere, har de blitt skuffet til gagns så mange ganger at de ikke lenger klarer å oppveie den minste smule av tro på mannen, slik at de rett og slett gir blaffen i alt og velger å la det hele stå til? Fordi de ikke makter se for seg et liv bak kjøkkenbenken og i senga på kommando, velger de heller å leve ut denne andre kvinnerollevarianten, som nok er den eneste rollen tilgjengelig?

Flere spørsmål enn svar

For meg står det nicaraguanske samfunnet i dette henseende frem som en gåte. Jeg føler at jeg ikke klarer å se bakenfor strukturene. Hemmelighetene er skjult for meg. Jeg ser kun overflaten, og det jeg ser forbauser og forvirrer meg. Men alt dette gjør det nødvendig for meg å fortsette min søken etter noen forsøksvise svar, noen tanker som kan lede meg i retning av en ny type forståelse. Mine to gode nicaraguanske lærerkollegaer her nede hjelper meg veldig i så henseende. De forklarer villig og ivrig for meg om mannen og kvinnen i Nicaragua. Det som for meg ser ut til å være et ganske dystert panorama - forhold varer bare i ti år, mannen har høyst sannsynlig en kvinne i tillegg til deg og "las queridas" går forbi deg på gata med stolt mine · er kanskje ikke så dystert for dem som for meg? Her, i dette øyeblikket, forsøker jeg å ikke felle noen dom, og gjøre status for hvordan de måtte føle denne situasjonen. Her forsøker jeg å huske at det nettopp nå gjelder å ikke sammenligne med det jeg kjenner, og stille det som er mitt ideal og min virkelighet opp mot deres. Nicaraguanerne kjenner ikke noen annen virkelighet (dette gjelder i hvert fall for de fleste av dem), og når de forteller om "las gatas" ("las gatas" er "las queridas" sett fra den bedradde kvinnes synsvinkel) gjør de det unektelig med et smil. Hvilke skjulte spill, koder og leker er det som muligvis skjuler seg her? Som en avslutningsvis anekdote til dette kan det kanskje passe å nevne historien til et par som giftet og skilte seg i disse traktene. Det dreide seg om en norsk, staut, trofast mann som giftet seg med en kvinne fra Mellom-Amerika. Etter en stund var dette forholdet over, og hva var grunnen? Grunnen var: mannen gjorde ikke kvinnen sjalu! Han hadde ikke andre kvinner - og gav henne dermed ikke noe å kjempe for. Så: hvilke understrukturer er det altså vi går glipp av? Jeg bare spør.

Om å være syk i Nicaragua

Regntiden i Nicaragua kan være lunefull. Da vi dro fra Norge, hadde vi tatt de vaksiner man kan ta - og vi hadde hørt om denguefeber og malaria. Malaria, fikk vi opplyst på klinikken hvor vi vaksinerte oss, fantes det ikke noe av i León. Det finnes for øvrig ikke vaksine mot malaria, men man kan velge å ta malariatabletter (noe mange anbefaler at man ikke gjør, på grunn av at disse tablettene er sterke for kroppen). Denguefeber fikk jeg i Norge forståelsen av var noe fjernt og sjeldent, en sykdom man kunne få på landsbygda, i jungelen eller i svært fattige strøk. Ikke i den store byen León. I Norge hørte vi bare også om denguefeber som noe som var svært farlig, noe man rett og slett kunne dø av, hvis man skulle være så ekstremt uheldig å få det. Ettersom mange reiser til Nicaragua og jeg ikke hadde hørt om dengue som noe stort problem, antok jeg, trygg og rolig, at denne sykdommen aldri ville komme til å berøre oss på noen som helst måte.

Etter fem-seks uker i Nicaragua, uten noen helsemessige problemer av særlig art (bortsett fra Amandas omgang med parasitter), begynte Patricio å klage litt over vondt i halsen og i hodet. Vi antok han hadde fått influensa eller halsinfeksjon. Da han etter hvert begynte å få litt vondt i leddene, i nakken og i hodet, tenkte vi fortsatt at det var influensa. Da han begynte å få høy feber, tenkte vi fortsatt at det var influensa. Etter et par dager med det vi følte oss sikre på var influensa, begynte det å dukke opp noen rare, røde prikker over hele kroppen. Jeg, i min uvitenhet, bekymret meg ikke så veldig, idet jeg antok at det var en slags allergisk reaksjon på noe han hadde spist. Jeg regnet med at det snart ville gå over. Påfølgende natt steg feberen til nye høyder. Vi ville måle feberen, men det kan være et lite prosjekt i seg selv. Digitale termometre er ikke å oppdrive i León, så vidt meg bekjent. Det du får kjøpt er den gamle typen termometer, som du må riste hardt for å få gradene til å gå nedover. Når feberen så er målt, er det svært vanskelig for et lite trent øye å oppdage hvor mange febergrader man eventuelt har. Der stod jeg, midt på natta i Nicaragua, og ristet og målte, ristet og målte feber med et umulig termometer. Men på dette tidspunkt var det ikke lenger nødvendig å ha termometer for å fastslå feber. Pato hadde høy temperatur · det var helt utelukket. Nå hadde min temperatur også begynt å stige litt, men da ikke av feber. Jeg kjente at jeg begynte å bli engstelig.

Heldigvis er det ikke så vanskelig å oppdrive lege her i León. Tilfeldighetene vil det også slik at vi bor sammen med en usedvanlig sympatisk og søt legestudent. Jader. ·Jader·, fór det gjennom hodet mitt der jeg stod med det umulige termometeret og en lett ynkende Patricio i senga. Jeg løper ut av soverommet vårt og finner Jader, til alt hell, sovende i hengekøya. Selv i den litt hektiske tilstanden jeg nå befant meg i, og på tross av en fin fortrolighet som har vokst frem mellom oss og Jader i løpet av den tiden vi har bodd her sammen, følte jeg det likevel litt vanskelig å bare gå rakt bort å vekke ham fra den lille, smale hengekøya. Tenk om han skvatt og falt ut? Det beste jeg kom på var å løpe forbi et par ganger og lage bråk med det jeg fant. Det virket, og legestudenten Jader våknet. Jeg kastet meg over ham, det kan jeg ikke benekte. ·Jader, Jader, du må se på Patricio. Han har høy feber og røde prikker, hva i all verden kan det være?· Svaret han gir meg, får det til å søkke i meg. Dengue? At du mener hva for noe? Aldri hadde jeg hørt maken til overdrivelse hos en lege! Det kunne jo ikke være dengue? Ikke Patricio! Det er jo bare en eller annen liten reaksjon i huden, det kan ikke være mulig · dengue, nei, aldri. Jeg fortsetter inni meg å benekte, som besatt. For samtidig med det han sier, har jeg med meg det lille jeg har hørt i Norge om dengue · om dengue som nærmest dødelig. Folk har dødd av dengue. Nordmenn har blitt fraktet hjem i fly med indre blødninger, i kamp for livet. Derfor kan det jo ikke være dengue som Patricio har fått?

Jader står på rommet vårt, helt kald, rolig og klar. Etter å ha sett på Patricio, sier han med enda tydeligere stemme at det nok kan være dengue · selv om han ikke kan vite det, uten å ha sett prøveresultater. Han må bare vente til i morgen, gå til legen og ta prøver på laboratoriet.

En lang natt, noen lange dager. Dagene med dengue ble de lengste og vanskeligste jeg har opplevd i Nicaragua. Opplevelsen hadde flere aspekter. For det første var det vondt å se hvordan Patricio ikke hadde det godt: høy feber, smerter i ledd og muskler, spesielt i nakken, hodepine og slapphet. For det andre måtte jeg lære meg, mens det hele pågikk (skulle ønske jeg visste dette før Pato fikk dengue), at det finnes to ulike typer dengue. Den ene er dengue clásico og den andre er dengue hemorrágico. Førstnevnte er stort sett å sammenlikne med en veldig sterk influensa (men folk reagerer også veldig forskjellig), og den andre er den typen dengue jeg hadde hørt om - som er blødende dengue og svært farlig. Mennesker har dødd av denne typen dengue, men blir man behandlet i tide, er det likevel ikke ensbetydende med døden. Men det er svært alvorlig, og altså livsviktig å få behandling. Dette på tross av at det ikke finnes medisiner mot dengue, for det er et virus. Man kan bare symptombehandle den syke: holde feberen nede, gi nok væske og hvile, kontrollere blodtrykk, puls, etc. Og mange andre ting som jeg ikke forstår meg på, selvfølgelig. I tillegg til å se at Patricio ikke hadde det godt, og jeg måtte skru fra hverandre og sammen igjen min virkelighetsforståelse angående dengue (jeg fikk jo sjokk, ettersom jeg først trodde det var så farlig), måtte jeg i tillegg takle frykten i forhold til barna. Hva hvis barna skulle få dengue? Bare selve tanken var og er så overstigelig vond for meg at jeg følte jeg holdt på å miste besinnelsen. I ettertid har jeg tenkt på at nettopp nå ville det vise seg hvordan jeg ville klare å takle frykt. Frykten man kjenner når man står overfor noe man ikke kjenner, noe man står uten gode og kjente redskaper for å takle, og uten trygge referanserammer for hvordan andre har gjort dette før meg. Jeg hadde med andre ord ingen kulturell forankring i hvordan jeg skulle reagere. I begynnelsen av reisebrevet skrev jeg om dette, da jeg kjente på frykten for å fly. Frykten jeg kjente da jeg var litt redd for å fly, og litt redd for hva som eventuelt kunne skje på reisen... - sammenlignet med frykten jeg nå kjente i møtet med dengue, bleknet i forhold. Jeg tør påstå at jeg aldri før i mitt liv har kjent følelsen av frykten så total. Frykten var ikke noe jeg kunne kaldt og i metaperspektiv analysere fra sidelinjen, forholde meg litt ironisk og halvt humoristisk til. Frykten var ganske enkelt bare til stede.

Denne følelsen av frykt oppstod ikke egentlig på grunn av engstelse for Patricio. Jeg forstod, om ikke så raskt, så i hvert fall etter hvert, at det kom til å gå helt bra med ham. Men frykten min hadde beveget seg over på et annet plan. Og dette planet hadde kun å gjøre med de tre små barna våre. Hva om noe så forferdelig som dengue skulle ramme dem? Lille Paloma på ikke ennå fem måneder, lille, store Amanda på to år og tre måneder og Sebastian som fyller fire i desember. Hjelp. Det hele var en prøvelse av en annen verden for meg. Frykten bare var der, den ville ikke gå bort. Det hjalp ikke å tenke "fornuftig", ei heller jage frykten bort. I flere dager gikk jeg sånn, med en så sterk frykt at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg.

Men jeg kom gjennom frykten. Å beskrive hvordan og hvorfor frykten slapp taket og byttet plass med langt mer kjente, trygge, kontrollerbare følelser, er vanskelig. For sjansen for at barna kan få dengue nå i dag, er jo like reell som før, men nå er jeg ikke nummen av frykt. Nå er jeg på vakt, jeg tar forholdsregler, jeg tenker positivt, jeg tenker "fornuftig". Jeg klarer å høre på hva folk sier om dette, om at sannsynligheten for at det skjer med barna, ikke er særlig stor. Spesielt ikke når vi tar alle forholdsregler, slik vi gjør nå. (Myggnett om natta, dekkende klær hele døgnet, litt myggspray på huden deres (ikke på Paloma, hun er for liten), ingen matrester liggende, huset blir insektssprayet og barna går inn på rommet før det blir mørkt.) Og, hvis noe mot formodning skulle skje, vil det høyst sannsynlig være den klassiske formen for dengue. Det ville være tungt for barna, men de ville klare det.

Noe har jeg lært om dengue, men jeg har også mange spørsmål. For eksempel har jeg for alvor begynt å lure på dette med myggen. Hvorfor er det slik at den biter oss turister mer? For det er sant at den biter oss mer! Kan myggen merke "turistblod"? Det høres jo selvfølgelig helt latterlig ut, men noe må det jo være? For selv om nicaraguanerne også får dengue (i skammelig stor skala), later ikke myggen til å bite i like stor grad som på oss. Og i hvor stor grad virker egentlig myggspray? Jeg sprayer ganske flittig, føler jeg selv, men jeg er stort sett ganske oppstukken. Det eneste jeg har merket forskjell med, er myggnetting om natta. Etter at denne ble satt opp, har bittene vært færre. Videre har jeg forstått om dengue at den første gangen man får det, er det som regel dengue clásico. Flere har sagt at dersom man får det andre eller tredje gang, kan det være langt mer farlig. Da er det større risiko for at det er dengue hemorrágico. (Det sier blant annet informasjonskampanjen på TV.) Men andre sier igjen at det nødvendigvis ikke behøver å være sånn. Meningene er ulike her. Men jeg tenderer til å tro at det virkelig er farligere andre gangen. Dette slutter jeg meg til også i forhold til hvordan Patos lege behandlet hans form for dengue. Han sa at han ville behandle ham som en nica, med enda større forsiktighet og overvåking enn en turist, fordi en latinamerikaner kan ha hatt dengue før (også uten å vite om det), og da kan det, altså ifølge legen, være mer alvorlig. (På den andre siden har jeg snakket med nicaraguanere som har hatt dengue både to og tre ganger, og de er høyst levende. Og de opplevde det mer eller mindre likt alle gangene. Ille, men ikke som blødende dengue.) Samtidig har jeg fått høre at det finnes fire ulike dengue-virus. Ett ufarlig (dengue clasico) og de andre mer farlige. Har man hatt dengue clasico en gang, er man "vaksiert" mot denne formen for dengue i seks måneder. Derfor eksisterer vel sannsynligheten for at det er farligere gang nummer to, ettersom man da ikke får dengue clasico (hvis man har hatt dette før). Videre har jeg også fått forståelsen av at dengue clasico også kan være farlig, hvis man ikke passer på seg selv. Jeg har fått inntrykk av at man kan utvikle dengue hemorragico, hvis man ikke er flink til å holde senga, drikke nok og ta det med ro. For også dengue clasico er et virus i blodet - det skal man ikke glemme.

En annen ting det er viktig å opplyse om i forhold til dengue, er at man ikke må ta asipirin mot smertene. Det er generelt sett veldig viktig å ikke selvmedisinere seg. Hvis man kanskje har fått dengue, men man feilaktig tror man har pådratt seg en influensa og tar en aspirin mot ubehaget, kan man slik utvikle blødende dengue! En blodprøve vil avgjøre om du har dengue eller ikke, og det er, som kjent, bedre å gå en gang for mye til legen enn en gang for lite. På prøveresultatene er legen spesielt opptatt av nivået på "las plaquetas". Det er selvfølgelig inidviduelt hvordan dette tallet for å målet "las plaquetas" slår ut, men jeg tror man i hvert fall generelt kan si at man ikke bør ha under 150 000. Man må ha stigende kurve, for å kunne si å være på bedringens vei. Videre kan også "las plaquetas" være forvirrende høye! Det kan også slå ut den veien. Derfor må man alltid konsultere lege.

Legen har videre fortalt meg at når folk virkelig dør av dengue, er det fordi de ikke respekterer at de er syke. Man fortsetter å jobbe og får ingen behandling. Når man til slutt oppsøker lege er man blitt så dårlig at det er lite man kan gjøre. Av slike grunner har kanskje dengue også fått rykte på seg å være ·dødelig·. Kanskje kan dengue sammenlignes litt med vår lungebetennelse for femti eller hundre år siden? Som noe som ikke er livstruende såfremt man får god og tidsnok behandling? Og som rammer sterkest de som er syke og svake fra før? Jeg er ikke lege, så jeg bare spekulerer og spør.

Noe annet jeg lærte meg var dette om inkubasjonstiden for dengue. Når man merker at man er syk, har man sannsynligvis fått det fatale stikket omtrent en uke før. Fem dager etter dette stikket, og en uke fremover, kan andre bli smittet av dengue hvis en mygg stikker en smittet person og deretter en annen. Og radiusen for en mygg er etter sigende 200 meter. Vi fikk vite at en kvinne fra León også hadde hatt dengue clásico fem hus nedenfor vårt hus her i byen. Kanskje var det en mygg på tur fra naboen som hadde valgt seg ut Patricio som offer? (Men, som jeg har fortalt før et sted på hjemmesiden: "alt" skjer med Patricio. Det er selvfølgelig han som får ei flaggermus i hodet, og det er han som blir blitt til blods av ei krabbe på uskyldige Gressholmen i Oslo, og det er han som får dengue... Slik kunne jeg for øvrig fortsette: det er han som overlever å falle fra et flere meter høyt tårn som liten gutt, det er han som stjeler penger fra kirkekollekten som liten, det er han som·)

En siste kommentar om denguemygg: Visste dere at det går an å se på myggen at den er smittet av dengue? Den skal etter sigende ha noen gule striper på beina. Se opp for flygende, gule striper...

Pato ble raskt frisk av denguefeberen. Kanskje var han påvirket totalt 7-8 dager. Nå løper han igjen rundt i Leóns gater; han utfører alle slags ærender og går i alle slags møter med ambassadefolk, universitetsfolk, politi og jeg vet ikke hva. Han er seg selv igjen og i full vigør. Nå er det imidlertid meg som er litt ·sigen·. Tillat meg å fortelle dere om mitt møte med en sykehusklinikk i León·

Doctor Matute

Hva som var den egentlige årsaken til historien som nå skal komme, vil vi nok aldri få vite. Men vår teori er at det var et glass bananmelk. Men det kan også ha vært andre ting. Og kanskje begynte det også før bananmelken. Jeg var nemlig dårlig først lørdag og søndag, og fortsatt ·uggen· påfølgende mandag og tirsdag. Så var jeg tilsynelatende frisk igjen på onsdag. Glad og fornøyd begynte jeg å spise som normalt. Til stor bekymring var jeg vitne til at Sebastian begynte å bæsje grønn bæsj. Så kastet han opp. Teorien vår da var at han hadde spist en dårlig yougurt. Så begynte Amanda å kaste opp og få diaré. Men ingen av barna var tilsynelatende veldig dårlige, for de lekte, løp og spiste som før. Med eller uten grønn bæsj og oppkast. Heldigvis var jeg nå kommet ut av den verste "fryktsirkelen·. Jeg klarte å ta det noenlunde rolig, avvente og se. Jeg klarte også å stole på at dette nok ikke var dengue, men noen "magegreier". Vel. Men så begynte jeg... Fredag ettermiddag klokka seks følte jeg meg litt merkelig sliten, kvalm og uvel. Jeg orket ikke legge barna, slik jeg som regel pleier klokka sju. Jeg la meg bare rett ned på senga, uten å vite helt hva som var i ferd med å skje. Klokka halv åtte begynte jeg. Og da kom det ·begge veier·. Slik holdt jeg på frem til klokka fire på natta. Hele natta gjennom tenkte jeg at jeg selvfølgelig skulle gå til lege dagen etter, men jeg kunne da ikke gjøre det midt på natta? Det forekom meg så tungvint, dette måtte da gå bra, så ille kunne det da ikke være·? Men klokka fire på natta svimlet det så kraftig for øynene; jeg var så kvalm at jeg nesten ikke kunne stå oppreist, helt merkelig tørr i munnen, med feber og frysninger · og til sist begynte det å demre for meg: Kan dette være det som man kaller ·dehydrert·? Jeg ristet i Pato som da hadde hatt hele tre dager uten dengue, og bad ham ·gjøre noe·. Pato ringer straks til den utmerkede Doctor Matute. I løpet av tjue minutter står Doctor Matute utenfor huset vårt i egen privatbil for å kjøre oss til ·klinikken·. Jeg husker jeg klarte å si i bilen: "Jeg har forsikring. Bare ta meg til et dyrt sted. Det gjør ingenting..." Som dere sikkert forstår, er alt vel og bra med meg i skrivende stund, så det er ikke så nødvendig å bruke så mye tid på beskrive min diarea viajero (·diaré for reisende"). La meg heller bruke noen linjer til å fortelle om "klinikken" jeg ble lagt inn på.

Men før jeg gir dere innblikk i hvordan mitt møte med nicaraguansk sykehusklinikk var, synes jeg det her er på sin plass å skyte inn noen ord om fordommer i forhold til sykehus i ·utlandet". Les ·utlandet· som ·den tredje verden· (·tredje verden" er visstnok en term det ikke er politisk korrekt å bruke lenger?). Det dreier seg om en reklame som gikk en stund over norske tv-skjermer; en reklame for et norsk forsikringsselskap. Der viser man glimt fra et sykehus som later til å være cubansk eller latinamerikansk, og som på alle måter fremstår som svært dårlig. (Jeg husker ikke detaljene, bare essensen.) Den underliggende ·moralen· fra det norske forsikringsselskapet var noe sånt som at "stol på oss, for vi vet hvilke sykehus du skal bruke". Underteksten til denne reklameannonsen sier for meg: "Sykehus i utlandet er generelt sett noe dritt". Reklamen bygger opp under fordommer og myter om at vi her på berget har det "best i verden", og de stakkars menneskene ute i verden må slite med de verste sykehusforhold. Når dette er sagt · at jeg i utgangspunktet ikke vil henge meg på den myten · så vil det altså likevel komme en beskrivelse av en klinikk som, la meg si, ikke helt lever opp til norske forventninger om hva et sykehus bør inneha.

Korridorene på sykehuset var mørke og triste, og rommet hvor jeg skulle ligge i, var ikke stort bedre. I senga kravlet det maur rett som det var. Hodeputa de gav meg var "godt brukt" og uten putetrekk. På veggen hang det og slang en løs kabel uten dekke; det gjaldt altså å ikke legge seg for tett inntil den boksen. Rengjøringen av rommet bestod i å vaske gulvet og servanten. Toalett og dusj ble ikke vasket. Håndklær fantes ikke på "klinikken". Ei heller mat og drikke. Ei heller ei snor å dra i hvis man ønsket kontakt med en av sykepleierne. Da jeg skulle ta tabletten mot den akutte diareen jeg led under, kom en av sykepleierne med tabletter · og vann i et glass. Jeg følte noe var rart, og med en viss frykt for å fornærme spurte jeg om det var vann fra springen. Ja. Vann direkte fra springen. Noe som i seg selv er nok til å bringe noen og enhver av oss følsomme turister inn der hvor jeg nå var. Vel. På klinikken må man a med seg medbrakt vann. På morgenen ble jeg vekket av en av damene som bad meg ta to tabletter. Hvilke tabletter er dette, spurte jeg? Jeg skal ikke ha noe smertestillende, for jeg har ikke vondt i hodet nå, sa jeg litt usikker. Nei, dette har legen foreskrevet, var svaret. Ta tablettene! Jeg svelget lydig, spørrende, de to smertestillende · som viste seg å være to tabletter legen ikke ønsket at jeg skulle ta. Til gjengjeld kom sykepleierne inn minst åtte ganger om natta, for å måle blodtrykk, ta feber og høre på hjertelyden. Selv om jeg var feberfri og sov rolig. Og midt oppe i alt dette, så hadde klinikken selvsagt (husk Chile nå..): TV. En stor, moderne TV. Med hundre kanaler å velge mellom

For dette oppholdet i et og et halvt døgn måtte vi betale 350 kroner; penger vi selvfølgelig får igjen gjennom reiseforsikringen.

Men det som gjorde at jeg likevel, tross alt, følte meg i de beste hender, var vår kjære Doctor Matute. Klinikken jeg var på var tilnærmet offentlig, tror jeg. Men selve doktoren var privatpraktiserende. Og han gjorde en fantastisk jobb. Jeg følte meg helt trygg da den godeste Matute kom galant inn i rommet. Vennlig, korrekt, raskt hilsende, med faderlig, passe bekymret blikk kombinert med et lite smil. Og med tusen spørsmål om de minste ting. Hvor mange ganger, hvor mye, hvordan · og nærmest: hvorfor. Intet ble utelatt. Alt ble registrert. Og alt som skulle skje, ble nøye forklart og repetert. Jeg strevde litt med å lære meg noen nye gloser om å gå på do og ikke gå på do. Jeg tror Pato holdt seg litt for munnen litt noen ganger over spansken min. Jeg lærte blant annet ordet defecar. Slå det opp selv.

Så doktor Matute hjalp meg å bli bedre. Takk til ham. Og for det skulle han ha 200 dollar. Joda. Men det han var så hyggelig og jeg var så lettet over at jeg kjente meg bedre, så jeg tror Pato vil betale med et smil i morgen.

Jeg fikk vite etterpå, da jeg kjente meg bedre, at jeg hadde vært veldig dehydrert og at infeksjonen min var kommet ganske langt. Men antibiotikaen virker som den skal, og jeg føler meg i skrivende stund bedre (alt dette skriver jeg tross alt under mitt sykeleie).

Epilog

Jeg sitter i stolen vel hjemme igjen og tenker på at jeg heldigvis er bedre. Jeg er ferdig med å skrive om mitt opphold på klinikken. Så banker det på døra. Inn kommer en nicaraguansk kollega. Hun forteller meg at hun kastet opp i hele går. At hun ikke har klart å drikke. At mat og drikke gav henne kvalmende fornemmelse. At hun hadde vondt i hodet, var slapp, svimmel og dårlig. Hun hadde alle de samme sykdomstegn som jeg hadde. Men hun hadde vært på jobb den dagen. Uff, sier jeg. Du må besøke Doctor Matute. Ring til den utmerkede Matute med en gang. Hun nøler litt. Så sier hun: Jeg kan jo ikke ringe til Matute. Jeg har jo ikke råd til en sånn lege. Men jeg skal kontakte klinikken hvor jeg hører til. Nokså svak går hun fra meg. Jeg ønsker henne god bedring. Og jeg sitter der igjen med tankene mine. Hvem er jeg som klager over klinikken og skitne hodeputer? Jeg, som har selveste Doctor Matute som min lege?