(Skrevet av Cecilie Lønn, november 2007)

Farvel Nicaragua, Nicaragüita

Fysisk sett sitter jeg i Chile og skriver dette, men mentalt sett føler jeg meg like mye til stede i Nicaragua. Når jeg opplever noe som gjør inntrykk på meg her i Chile, sammenligner jeg det ikke automatisk med noe i Norge (slik jeg gjorde da jeg kom i august). Nå sammenligner jeg opplevelser snarere med Nicaragua, og gjennom dette ser jeg også Chile på en annen måte enn hva jeg har gjort tidligere.

Avskjeden med Nicaragua var trist og følelsesladet. Hushjelpen Ana og den nicaraguanske dagmammaen vår, Pastora, hadde knyttet seg veldig sterkt til oss, og spesielt til de tre barna våre. Sønnen til hushjelpen, Carlito, hadde også engasjert seg enormt i barna våre. Barna våre og Carlito hadde lekt, nesten uten stans, i tolv uker, hver eneste dag, og plutselig skulle vi altså reise. Carlito pleide før å ligge og sove etter skoletid, fordi det ikke var noe spesielt som skjedde i huset der mammaen hans jobber (altså i det huset vi bodde). Han bare ventet på henne til de skulle gå hjem sammen. Nå hadde huset vært fylt av lekekamerater, og også av oss voksne, som hadde inkludert ham på turer og i gjøremål. Avskjeden føltes nok derfor brå og brutal da vi dro, og huset opplevdes sikkert som tomt og annerledes etter vår avreise. Alle gråt da vi dro. Gråten hadde for øvrig pågått en uke før selve avreisedagen. Carlos og mora klemte barna etter tur · om igjen og om igjen. Jeg følte at Paloma i de tolv ukene hadde vært den babyen Ana aldri hadde hatt råd eller anledning til å få. Ana kom til huset vårt også på fridager, for, som hun sa, å se Paloma. Og nå skulle vi altså alle sammen reise. Jeg gråt også. Men jeg vet ikke helt om jeg gråt for meg selv, eller om jeg gråt fordi jeg syntes det var så trist at Ana, Carlito og Pastora syntes det var så trist at vi dro. Jeg tror jeg tok deres tristhet innover meg, og uansett trillet tårene nedover kinnene. Det var veldig følelsesladet.

Men samtidig, alltid dette samtidig, så var jeg veldig glad over at vi nå skulle reise. Faktisk så ønsket jeg veldig sterkt at vi nå skulle komme oss av gårde. Og det skyldtes det enkle faktum at min redsel for denguefeber nå hadde nådd nye høyder. På grunn av alle orkanene og de tropiske stormene og regnværet som hadde herjet i området, hadde myggen fått gode leve- og vekstvilkår. Og i kjølvannet av mange mygg, følger mye dengue. Avisene hadde varslet om at byen León nå led under et sterkt angrep av dengue; dette var et spesielt år med svært mye dengue. Vi hadde fått føle dette på kroppen gjennom at en av våre overordnede i selve avreisetidspunktet var rammet av dengue, i tillegg til at dagmammaen vår hadde rukket å bli frisk av dengue en dag før avreisen (les mer om Patos denguefeber og dengue her). Etter noen ukers pause fra frykten for dengue, var jeg nå altså reddere enn noensinne. Bare tanken på at noen av barna våre skulle lide under noe sånt som dette, fikk meg til å føle frykt sterkere enn jeg noen gang har følt tidligere i hele mitt liv. Tidligere i mitt liv, når jeg har vært redd for noe, har jeg vært spart for mye og jeg har vel stort sett fryktet for meg selv. Eller så har frykten min vært mer generell og allmenn, for menneskeheten og for kloden. Men den typen frykt har vært annerledes, mer vag, lettere å vifte bort og dempe. Denne frykten jeg følte nå, var en ren mammafrykt. Jeg følte, tenkte, reagerte og opplevde situasjonen kun ut i fra det at jeg nå er mamma, og har tre små barn jeg må passe på og vokte over. Med dengue følte jeg at min mulighet til å kunne ha rimelig kontroll over at alt er bra med de små, var mye mindre enn vanlig. En enslig liten mygg kunne komme, sette seg på den myke huden deres, stikke og fly sin vei. Og det kunne være nok. Frykten jeg følte gav seg ulike utslag. For det meste opplevde jeg igjen frykten som noe fysisk, som noe som presset seg på inni meg. Som om jeg inntil nå ikke hadde visst at jeg hadde en stamme inni meg, en stilk av noe slag som går gjennom hele kroppen. Plutselig ble jeg oppmerksom på at jeg hadde dette inni meg, dette merkelige som vanligvis forholder seg rolig og sterkt og som gir meg styrke og energi. Med så mye frykt følte jeg plutselig at denne stammen inni meg ristet. Jeg skalv, men skjelvingen kom helt innefra, som noe jeg vanskelig kunne kontrollere og som gjorde at jeg ikke kunne oppføre meg som den vanlige Cecilie. Til vanlig føler jeg meg glad, balansert, energisk og vital. Nå følte jeg kun at jeg skalv og at dette hindret meg i å være den personen jeg er vant til å være. Det sjenerer meg ikke å fortelle så åpent om dette her, fordi jeg ikke ser på dette som et personlig nederlag. Jeg ser på det å føle frykt som noe svært menneskelig og naturlig, og på en måte tror jeg det er en sunn reaksjon - men kun hvis reaksjonen i ettertid kan kontrolleres og man kan få hjelp av mennesker man er glad i til å mestre frykten. Det skumle er hvis man ikke klarer å ta i mot hjelp, hvis man konsekvent avviser mennesker rundt seg fordi man selv lider, hvis man overhodet ikke klarer å lytte til hva andre mennesker sier og ei heller forsøker å ta inn over seg hvordan andre mennesker opplever den samme situasjonen. Jeg klarte å ta inn over meg andres beroligende ord, og jeg klarte å se at min reaksjon var en reaksjon som kom innefra, fra mammaen i meg. I tillegg tror jeg at denne reaksjonen kom så veldig sterkt fordi Paloma kun var fire-fem måneder på det tidspunktet. Den så mye omtalte ammetåken hadde jeg ikke følt så mye til inntil da, men jeg tror nok at i et forsøk på å forklare min sterke fysiske reaksjon av frykt, vil dette med ammetåken være et viktig forklaringsbidrag. Men igjen, hva er egentlig ammetåke? Jeg tror vi ofte bruker dette begrepet i tide og utide, og at nybakte mødre og personer rundt mødrene snakker om utslag av ammetåke, uten at man egentlig vet hva dette i bunn og grunn er. Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke vet det helt selv heller - men likevel føler jeg meg, instinktivt?, sikker på at min frykt delvis har å gjøre med nettopp ammetåke.

Så, kjære lesere, jeg tok et tåredryppende farvel med Nicaragua, men samtidig ønsket jeg også at vi skulle komme oss bort fra det stedet som også kunne utgjøre en fare for barnas helse. På tampen må jeg også fortelle en liten anekdote om hvordan jeg, i min redsel for dengue, ikke klarte å se skogen for bare trær:

Krabber her?

Det var en av de siste nettene i Nicaragua. Frykten min for dengue var på topp. Jeg hadde tatt nok en sjekk av barna · ingen feber, intet oppkast, ingen signaler om at noe skulle være galt. Fint. Det er midt på natta, og jeg setter meg ned på do på badet. Svært trøtt og litt fortumlet stirrer jeg ned på golvet. Jeg ser noe bevege seg. Noe som ligner på ei krabbe. Noe jeg tenker er ei krabbe. "Så rart, krabber her i León, selv om vi er langt fra sjøen. Ja, ja. Nicaragua. "Este país" (dette landet), tenker jeg søvndrukken, og går og legger meg igjen i senga. Først neste dag, i tolvtiden, går det opp for meg at det var litt rart at jeg så ei krabbe på badet. Jeg ringer hastig hjem og forsøker å beskrive det jeg så. Ana og Pastora er raskt på pletten, rett inn på badet med insektspray overalt. Ut av skapet på badet kommer det, ikke ei krabbe omtåket av innsektsspray, men en alacran, en giftig skorpion med en lang pigg den kan stikke deg med opptil flere ganger hvis du kommer for nærme. Joda, det var både trist - og fint - å reise fra vårt kjære Nicaragua på det tidspunktet.

Farvel med studentgjengen

En annen grunn som gjorde at det var trist å reise fra Nicaragua, var at det innbar oppbrudd og avskjed med en helt fantastisk gjeng studenter. Jeg husker da jeg første gang så den norske gjengen (og ei svensk jente) ankomme. Jeg tenkte: så norske de er. Noen ganger glemmer jeg nemlig hvordan vi nordmenn er, når vi er sammen i en stor gruppe. Dette skyldes at jeg går så mye sammen med latinere og folk fra andre land, at jeg noen ganger rett og slett glemmer hvordan min egen kultur er. Da jeg så denne store gjengen studenter, fikk jeg et nytt møte med min egen norske kultur. Jeg hadde glemt hvor forsiktige vi er, hvor høflig vi oppfører oss, hvor lavt vi snakker, hvor lite vi bruker kroppen når vi sier noe, hvor forsiktige gestene våre er i de øyeblikkene vi søker å bli kjent med hverandre. Det kom som et sjokk på meg å se denne kulturelle samhandlingen utført av førtifem studenter. Men samtidig visste jeg jo også at det typisk norske er at når en viss tid er gått, tilsier kodene at man kan begynne å vise seg mer. I løpet av et par dager forandres kroppsspråk, stemmebruk, fakter, gester, ting man sier og gjør. Man har gjort slik lovene og kodene tilsier, man har blitt kjent og man har forstått litt av hvem folk er, hvilken type de er · og man finner seg en plass i gruppa. Når dette er gjort, trer personlighetene frem. Åi. Jeg forstår hvorfor det er vanskelig for innvandrere å bli kloke på vår kultur og vår væremåte! Jeg kan, helt ærlig, forstå hvorfor de sier vi er litt kalde og reserverte. For hvordan kan det være mulig å møte vår avventende, tilbaketrukne væremåte, uten å tolke det som et signal på at man kanskje egentlig ikke ønsker å bli så veldig godt kjent? Hvordan kan den som er fremmed for våre høflighets- og forsiktighetskoder gjette seg til at en nordmann kan være veldig varm, kjærlig, hengiven og en trofast venn, når førsteinntrykket er et svakt håndtrykk, et forsiktig smil, et skrått øyekast og kanskje ryggen til? Men altså, denne norske gjengen vant hjertet vårt totalt. De viste seg som en fantastisk ressurssterk gjeng, med energi nok til å være med på det meste: studere, reise, feste, lære, se, oppdage, spørre, leve - og ta eksamen til slutt. Studentene hadde selvstendige meninger, tanker og prosjekter. Og nye prosjekter ble også født mens de var i Nicaragua. (Snart kan du lese mer om EduNica her.) Nyt bildet av denne flotte gjengen. Jeg håper jeg får møte flere av dem i andre anledninger senere. Og jeg benytter samtidig anledningen til å ønske dem lykke til videre. ("Ikke gi dere med spansken. Husk at grammatikk er gøy!")

Litt om livet i Santiago de Chile og chileneren - i sammenligning med nicaraguaneren

Det er veldig godt å ha et eget sted når man er norsk og er på ferie i Santiago. På mange måter føler jeg at jeg har blitt litt latinamerikansk, dvs jeg er blitt mye mer vant til å være omgitt av mennesker i veldig stor grad. Men her i Santiago kjenner jeg det norske i meg: Jeg kan da ikke være sammen med mennesker hele tiden? Jeg kjenner hvor grensen går inn i meg, og det er klart at vi trenger vårt eget sted!

Det har vært lettere for meg å være i Santiago denne gangen enn hva det var da vi var her i august i ti dager. Dette skyldes hovedsakelig at vi denne gangen leier vårt eget hus · vi har vår egen plass. Selv om jeg på noen måter ikke føler meg helt typisk norsk, holder jeg fast på dette med å ha det private rom for familien. Jeg klarer ikke å gå inn i den delen av chilensk kultur som dreier seg om at man skal være sammen med alle · alltid. Jeg må ha tid for meg selv, tid alene med familien, rom og plass for å leve og bo. Dette er vanskelig å forstå for chileneren. Når jeg forsøker å forklare dette, føler jeg meg ikke forstått. Snarere føler jeg at de virker litt fornærmet fordi vi ikke velger å bo hos dem, i det lille huset de har hvor de allerede bor sammen med sine barn og barnebarn, uten hage og med en trafikkert vei som nærmeste nabo. Men jeg har kommet dit hen at jeg ikke lenger lar meg påvirke av at de eventuelt føler seg ille berørt over at vi ikke kan bo alle sammen i samme hus. Det får stå sin prøve. Min skjebne er at jeg er viklet inn i chilensk kultur på så mange plan, og jeg kan ikke fungere i denne tokulturelle tilværelsen gjennom å gi avkall på ting som er vesentlige for meg. Jeg kan endre meg og tilpasse meg på de områder hvor jeg føler at jeg ikke mister noe av meg selv. Men jeg kan ikke gå på kompromiss med meg selv og velge løsninger som jeg tror chileneren vil jeg skal velge. Jeg tenker at de heller får bli sure, og kanskje forsøke å bli kjent med meg og forstå meg bedre etter hvert, snarere enn at jeg skal forsøke å være på en annen måte enn slik det er naturlig for meg. På bakgrunn av at vi nå altså har installert oss i et hus for oss selv, synes jeg Santiago blir litt lettere å tåle. Jeg sier: lettere å tåle. Jeg sier ikke at Santiago er hyggelig. For det synes jeg fortsatt ikke at Santiago er. Kanskje kan man si at enkelte deler av byen er fin. Det finnes en del grønne lunger, en del moderne konstruerte steder som minner om vår storbyarkitektur, med kjøpesentre, handlegater, kafeer og restauranter, store, åpne plasser og spennende museer. Men på tross av at man har disse tingene som vi forbinder med ·moderne samfunn·, er livet i Santiago for meg på ingen måte komfortabelt. Dette skyldes for det første at jeg hele tiden er inngitt med følelsen av at jeg har ingen steder å gå til i Santiago. Hvis jeg for eksempel ønsker å være ved ei elv, et vann eller ei strand, er ikke dette helt umulig. Men det innebærer en så lang reise og at man må gjennom så mye trafikk før man kommer dit og etter at man har vært der, slik at når man kommer hjem igjen, er man så sliten at man ikke føler man har vært ved ei elv · men ved en anleggsplass i flere timer. Utflukter og turer kan man gjøre, men man må være forberedt på at man ikke belønnes med en følelse av fornyet energi (slik man kan oppleve flere steder i Norge, inkludert i Oslo) · men man føler tvert imot at man har brukt energi tilsvarende minst en arbeidsdag.

For folk som jobber i Santiago er det ikke uvanlig å ha 1 ½ - 2 timers reisevei · en vei. Og arbeidsdagen er gjerne av tolv timers varighet, eller mer. Og det for en lønn jeg ikke fatter de klarer å leve av, tatt i betraktning prisene på mat og forbruksvarer. Minimumslønna er på rundt 1400 kroner, og svært mange jobber tolv timer om dagen for minimumslønn. Arbeidsledigheten er stor, veldig stor · hvor stor vet vel egentlig ingen. Den økonomiske situasjonen er på bristepunktet i mange familiehusholdninger. Man kommer seg gjennom dagen, uken, måneden, året med et skrik. Økonomisk planlegging er noe man kan se langt etter. Det gjelder å holde hodet over vannet. Hvordan de gjør det, klarer jeg aldri å forstå. Folk kan for eksempel bo i et hus hvor de ikke har betalt husleie eller huslån på et halvt år. De er pålagt å betale ·straks·, samtidig som de er arbeidsledige og har liten utsikt for ny jobb. Likevel er de, ytre sett, helt rolige og sier at dette ordner seg fint, her er det ingen problemer. I begynnelsen ble jeg veldig forskrekket over en slik innstilling til tilstander jeg ut i fra mitt norske ståsted ville karakterisere som tilnærmet ·krisetilstand·. Nå vet jeg at om ikke akkurat de fleste chilenere, så i hvert fall en hel del, lever akkurat sånn. De lever som om de hele tiden står på grensen av noe, på kanten av et stup, på randen av et slags sammenbrudd. Jeg venter på at noe drastisk vil skje, for fra min synsvinkel ser det ut som om det rett og slett ikke kan gå mer. Men det går likevel! På en eller annen måte klarer chileneren å hente seg inn igjen, klamre seg fast · men jeg aner ikke hvordan de gjør det. Personlig tror og frykter jeg at krisen, det virkelige fallet nedover, er noe som må komme. Spørsmålet er bare når det kommer. Vil det komme et nytt Argentina? Jeg aner ikke. Jeg registrerer kun at chileneren lever som på nåde innenfor den klassen de mener seg å tilhøre. En måte å lure seg unna det økonomiske uføret på, er å betale kreditter med kreditt. Det er også for eksempel helt vanlig å betale matvarer med kredittkort. En handel på kanskje femti kroner deler de inn i gud vet hvor mange kvoter! Og de betaler selvfølgelig flust med renter på den lille handelen. Men på den måten, ved å bruke alle muligheter som kredittkortene gir, skyver de foran seg det ·det unngåelige sammenbruddet·.

Men hva skjer så, hvis ·sammenbruddet· kommer? Jo, da flytter barn og barnebarn inn i foreldrenes hus. Der installerer de seg, bak en plettfri fasade. Hus med gitter, tre meter gressplen, en bil utenfor, noen planter, keramikkfliser, to etasjers hus · alt ser fint ut. En turist som går forbi vil tenke: velstanden er kommet til Chile. For jo da, økonomien · på makroplan · i Chile, går godt! (Og Norge er et av de landene som vet å benytte seg av handel og investering i Chile. Og langt fra all handel er til å være stolt av. Utnyttelse av arbeidskraft er et utbredt fenomen · også der hvor norske bedrifter er inne i bildet.) Men på grunnlag av veksten i industrien i Chile ser nok også mange på landet som ·rikt·, i latinamerikansk sammenheng. Men hvem er det rikdommen kommer til gode? Selvfølgelig, svaret er nesten kjedelig å skrive, for historien er så eldgammel og gjentatt: De rike får mer, de fattige og de som har lite, får stadig mindre.

Å være turist i Chile og i Nicaragua vil altså fremstå som to helt forskjellige erfaringer. I Nicaragua ser man fattigdommen; man kan ikke unngå å legge merke til den. Malingen flasser av, husene er skjeve, dårlige, ofte skitne, ingen bil står utenfor, husene har dårlig standard generelt og folk ser ofte ikke like velstelte og velkledde ut. Gatene er hullete og alle offentlige kontorer og instanser har en helt annen standard enn den som finnes i Chile. Bybildet og gatebildet er kort sagt totalt forskjellig i Chile og Nicaragua. Og man kan jo gjennom dette forledes til å tro at folk i Nicaragua er veldig fattige og at situasjonen i Chile er mye bedre. På merkverdig vis må det sies at situasjonen i Chile også er mye bedre enn i Nicaragua, til tross for alle de økonomiske og sosiale problemene man har i Chile. Men poenget er at situasjonen i Chile ikke er slik den tilsynelatende er. I Chile forsøker man, mer eller mindre desperat, å fremstå som velstående, som ·middelklasse·, som avslappet og med økonomisk kontroll. Fasaden er veldig viktig. Ja, noen ganger er fasaden viktigere enn at maten kommer på bordet. Naboer og venner må for enhver pris ikke forstå hvordan det egentlig står til. Og for å hindre at sannheten kommer frem, kler man seg for eksempel i dress og sprader rundt med dokumentmappe og et kjekt smil · selv om man er arbeidsledig. I Nicaragua, som faktisk er verdens nest fattigste land, skjer ikke dette. Min opplevelse er at denne muren av fortielse av den reelle situasjonen eller beskyttelse av sitt ytre image ikke eksisterer hos nicaraguaneren. Jeg opplevde nicaraguaneren som veldig ydmyk, direkte og ærlig. De snakket om fattigdommen sin på en totalt annerledes måte enn hva som er tilfelle hos chilenere. Nicaraguaneren later til å ha innsett sin fattigdom, de lever med den og har tilpasset levenivået og kjøpevanene etter inntekt, og mangel på sådan. Chileneren på sin side har ikke innsett sin egen situasjon. De lever over evne, og nekter å innse at tingene ser ganske mørke ut. De holder krampeaktig på en plass i det de kaller middelklassen, og de nekter å se at det de kaller middelklassen er å sammenligne med en sekk som er blitt så stor, tung og bristeferdig at den en dag vil sprekke og folk vil ramle i bakken med et brak. Nicaraguaneren vil ikke få dette fallet. De står allerede på bakken, med begge beina godt plantet, og de bruker ikke en stakkars córdoba uten at det er til noe de absolutt må ha. Kanskje er det det flotte gatebildet i Chile, de moderne restaurantene, de innbydende kafeene, de bugnende butikkene og de enorme supermarkedene som lurer chileneren til å tro at de bor i et rikt samfunn hvor man kan forbruke uten frykt? Kanskje er rett og slett reklamen og den ytre påvirkningen så sterk at det blir umulig å se seg selv og ens egen situasjon på grunn av at kampanjen fra de høye herrer som sitter med all makt og den store pengesekken, er vellykket? Kjøpepresset, spesielt på barn og ungdom i skolealder, er enormt. Nesten hver dag blir foreldrene pålagt å kjøpe ting barna skal ha med seg på skolen, ting de skal bruke i teateroppsetninger, i undervisningen, i lek og på tur. Foreldrene presser seg selv til det ytterste, for nettopp gjennom at ens eget barn stiller uten det som blir krevd, vil man avsløres. Det vil fortelle at man ikke har råd · og da er spillet over. Selv om man ikke har penger til mat, bensin, lys, vann, gass, etc., så må minstejenta ha med seg to små vifter og en fakkel på skolen neste dag! Og hva hvis man ikke klarer å kjøpe kostymekjolen dattera må ha på avslutningsfesten på skolen?

Det chilenske samfunnet gjør meg sliten. Jeg føler at konsumkulturen har spist seg innover i folk. Jeg elsker chilenerne, og derfor er det sørgelig og opprørende å bli kjent med strukturer i deres måte å leve på. Hvorfor aksepterer de situasjonen? Hvorfor lar de seg presse slik? Hvorfor velger de ikke å se sin egen virkelighet i øynene og gjøre som nicaraguaneren: leve på det nivået man faktisk er på, og ta valg ut i fra den økonomien man faktisk har · ikke den man ønsker å ha?

Chileneren opprører og provoserer meg. Jeg elsker chileneren, men misliker samfunnsutviklingen i Santiago. Nicaraguaneren får meg til å bli totalt øm om hjerterota. Jeg blir stående med åpen munn og tårer i øynene. I Nicaragua blir du møtt med en ydmykhet av de helt sjeldne. Menneskene deler det de har med deg på en måte jeg ikke har opplevd noe annet sted. De viser seg som den de er, fattige, i kamp for det daglige brød, men med stolthet og verdighet. Med et åpent blikk, et rolig, forsiktig smil og et skjevt blikk. Sterke, modige og faste. Chileneren er for meg så mye mer sammensatt, mer unnvikende og vanskelig å virkelig få tak i.

Men på tross av alle utfordringene og problemene, på tross av dystre fremtidsutsikter og sviktende håp om bedret privatøkonomi, så elsker chilenerne seg selv, landet sitt og kulturen. De dyrker festene sine, maten sin, musikken, dansen, det chilenske språket (som er veldig rikt på idiomatiske uttrykk) og de kulturelle uttrykksformene. De vil nødig flytte på seg. De streber hele tiden etter å få det bedre og sier hele tiden at det snart ordner seg. De kritiserer gjerne heftig systemet i landet · men er samtidig troende til å takke nei til et strålende jobbtilbud i et rikere og bedre stilt land. For de kan jo ikke reise fra bestemora eller onkelen sin!

Chilenere ler masse og ofte, og har gjerne ganske grov humor. Sammenlignet med nicaraguaneren, blir chileneren vulgær. Nicaraguaneren snakker penere, slår færre vitser, er mindre spontane og åpne. Chileneren er mer burlesk, og benytter enhver anledning til å fortelle en vits eller en historie. I likhet med nicaraguaneren er chileneren svært amorøs i sin språkbruk. Går du til doktoren i Nicaragua, sier doktoren hele tiden "mi amor, mi linda, mi preciosa" til deg, og selv om kanskje ikke legen i Chile ville si det samme, er chileneren veldig kjærlig. Hvordan ville det være for en nordmann å på en vanlig, grå hverdag møte mannen eller kona si i døra etter endt dag på jobben med et: "God ettermiddag, mitt liv, min søte vidunderlige skatt, hvordan har du hatt det på jobben?" Hola mi vida, mi tesoro lindo precioso·. Ville vi ikke da lure på hva man forsøkte å skjule ved en slik velkomst? I tillegg bruker chilenerne store ord når de beskriver sin egen virkelighet, sitt forhold til sin ektemake, sine barn og deres skolegang, oppdragelsen de gir barna sine og det livet de bygger opp for seg og sine. De fremstiller det i fantastiske vendinger, med mange adjektiv og med stor emosjonell innlevelse. Nordmannen på sin side, for å komme litt tilbake til oss selv, ville kanskje nøye seg med å si: ·Vi har en grei familie og vi koser oss sammen.· Så hvordan kan nordmannen og chileneren forstå at man kanskje faktisk forsøker å beskrive det samme? Chileneren vil kunne tro at man forsøker å si det motsatte, fordi det blir sagt med så liten innlevelse, som om man ikke tror selv på det man sier. Og nordmannen vil kunne mistenke chileneren for å forsøke å pynte litt på tilværelsen· Joda, kultur er spennende. Reisen i de kulturelle ulikhetene vil ingen ende ta.

Chilenere på besøk

Chilenerne blir aldri trøtte når de er på besøk. De vil aldri gå. De sitter og sitter, og prater og prater. De minnes ting fra fortiden, og ler nesten hele tiden. Med gapskrattlatter. De trenger ikke spise så mye, men hvis de først skal spise, er det helt ok å spise klokka ett på natta. Og da kan de gjerne grille en hel gris eller to.

Barns leggetid

Chilenerne forstår ingenting når jeg forteller om at norske småbarn legger seg en gang mellom syv og åtte. De ser på meg med et rart blikk og sier at det var lurt · men de skjønner ingenting. Kanskje opplever de meg som veldig pedantisk? Og ettersom barna følgelig våkner tidlig på morgenen neste dag, forstår de enda mindre av det norske systemet. De sier at det sikkert er bra, men at saken i Chile er at barna ikke vil legge seg så tidlig. Det er derfor barna er oppe. Når jeg forsøker å si at det har litt å gjøre med hvilke rutiner man som voksne forsøker å arbeide inn hos barna, innvender de at det sikkert er riktig, men på akkurat deres barn vil ikke dette med rutiner virke - uansett. Ettersom barna altså ikke vil eller kan sove om kvelden, trekker de dem med seg sent og tidlig, mens barna til slutt, av ren utmattelse, sovner i en lenestol mens de voksne snakker, ler og spiser sammen. Noen mener (og dette har jeg hørt fra mange norske) at dette er flott, for det er da fint at voksne og barn kan delta sammen. Jeg på min side synes dette argumentet er litt merkelig. Det er selvfølgelig vakkert at voksne og barn kan delta på ting sammen, men det er ikke deltakelse mellom voksne og barn som skjer når voksne går på besøk og barna til slutt sovner foran tv-en! Det som da skjer er mangel på rutiner, mangel på innlevelse i barns behov for søvn, grenser og mat. Nei, mine kjære chilenske venner: jeg er ikke enig med dere! Og enda verre er det at dere heller ikke er enige med dere selv. Men dere vil fortsette like fullt å gjøre det samme. Men, jo da, jeg innrømmer det: Barna i Chile vokser i høyeste grad likevel opp til å bli gode, snille og flotte mennesker. Og joda, de blir veldig sosialt aktive... Så da er det kanskje ikke så farlig? Kanskje er det jeg som er hønemor?

Godteri bare på lørdager?

Det later til at alle - norske som chilenske - er tilfredse med mammas innføring av norsk kultur på ett område: godteri på lørdager. De chilenske barna stirrer på våre barn da de jubler over godteriet som kommer på tallerken foran dem når det er lørdag. Chilenske barn er ikke vant til at det er forskjell på lørdag og onsdag. Godteri er for hele uka, og lørdagen med.

Sebastian er - til mors store glede - i den fasen hvor han aksepterer at vi ikke kjøper godteri hvis det ikke er lørdag. Han gjør store øyne hvis han (av noen andre) får en karamell - og det er onsdag! Mors forkjærlighet for tradisjoner og følelse av at noen dager er spesielle har tydeligvis fått innpass i gutten. Men Amanda har mer problemer med å godta denne innstillingen: "godteri, godteri", er kjente ord fra hennes munn. Men da kan storebror Sebastian forklare henne: "Du kan ikke spise godteri i dag, for det er ikke lørdag, jenta vår".

Når jeg forteller chileneren at barna får godteri kun på lørdager, ser de også rart på meg. "Men hvordan er det mulig da? Ber ikke barna om godteri?" Noen ganger føler jeg meg helt fortapt når jeg skal forsøke å "forklare" min norske kultur. Mange av chilenerne har ikke reist særlig langt utenfor Santiago, langt mindre utenfor landets grenser. Snø er bare noe som er kaldt. Skog er ikke et sted man oppholder seg frivillig. Stearinlys og duse aftenstemninger forstår de seg ikke på. Neonlys er det som duger. Man må jo se hverandre og maten man spiser.

Undersøkelser viser at chilenske barn er blant de feteste i verden. Så når jeg sier at mine barn også ber om godteri på onsdager, men forsøker å forklare at jeg sier nei på onsdager og ja på lørdager, sier de at det er en god regel. Men det er likevel ikke sånn det er i Chile. I Chile spiser barna godteri på hverdager. Og så skifter chileneren tema.

Alene, men ikke ensom?

Å ha et ønske om å være helt alene er fullstendig ubegripelig for chileneren. Å være alene er en uønsket tilstand for dem, noe man ulykkeligvis har havnet i, men som det gjelder å komme seg ut av så fort som mulig. Å være sammen, hele dagen, til langt på natt, å alltid være omgitt av mennesker · det er lykken. Når jeg prøver å si at jeg synes det er vanskelig å tenke hvis jeg alltid er omgitt av mennesker, får jeg det samme merkelige blikket som de ofte sender meg. De blir nysgjerrige på hvorfor jeg tenker som jeg gjør. De vil høre meg gjenta hvordan jeg tenker, og så ler de av meg og kan ikke fatte hvordan det kan gå an å tenke så forskjellig. De fryder seg ved tanken på hvordan jeg må oppleve Chile. Til en viss grad har de sansen for måten jeg ser på ting på. Det passer fint som tema på fest. Men der stopper det. For chileneren er utrolig glad i sin egen kulturelle væremåte. Selv om de kanskje synes det er en uheldig væremåte på en del områder, vil de ha den væremåten, for det er den chilenske væremåten.

Barnløshet

Norske ektepar som frivillig lever uten barn er det definitivt umulig å forklare dem om. En slik innstilling eksisterer ikke, det er en umulig innstilling, det er ektepar som lever på en livsløgn og som ennå ikke har forstått at livet dreier seg om å få barnebarn og se slekters gang. Å bo alene på en hybel høres vanvittig ut for dem. At barna flytter hjemmefra når de er nitten, tjue år gamle får dem til å bli sittende å se på deg med store øyne. "Å nei, sånn er det ikke her!", sier de etter å ha tenkt seg godt om. Nei, nei. Og så begynner de å fortelle om hvordan barna og familien holder sammen i tykt og tynt. Jeg på min side føler de glemmer å fortelle at kanskje flere ungdommer hadde ønsket å flytte, hvis de hadde hatt økonomisk mulighet til det, slik vi har i Norge. Kanskje er dette at alle bor sammen, under samme tak, ikke så frivillig og så familiekjærlig som de vil ha det til, tenker jeg. Den økonomiske situasjonen gjør at foreldre, barn og barnebarn må stue seg sammen i samme hus. Det går på ekteskapene og barnas harmoni løs - men dette skal eller vil de (etter min mening) ikke snakke så høyt om. For familien og la casita er hellig område.

En lang reise går mot slutten

Jeg skriver dette dagen før avreise tilbake til Norge. En nesten fire måneders tur er i ferd med å ta slutt. Det er både vemodig, og fint. Nå er vi klare for å reise hjem, fordøye inntrykk, samle og deler minner, oppsummere erfaringer og sortere all ny kunnskap. Å reise med småbarn og å reise uten småbarn er to helt ulike former for å reise. Jeg kjenner at for min del er det nok med fire måneder på tur. Opprinnelig hadde vi planlagt ni måneders reise, men det hadde blitt i lengste laget for meg. Kanskje er det hønemora i meg som er for sterk - eller kanskje er det ganske enkelt lett å forstå at man ikke klarer å skape nye rutiner og ny hverdag for småbarn i ni måneder i strekk. Men uansett hvor lenge man er på reise, er det utvilsomt veldig lærerikt å utsette barna for en slik erfaring. De har helt klart vokst på denne reisen. Ikke en eneste gang har de sagt at de vil hjem til Oslo. De har tvert imot løpt, spist, badet, sovet, ledd og snakket spansk i ett sett - lykkelig uvientende om orkanene Katrina, Rita, Stan, Wilma, Alfa og Beta. De vet ingenting om denguefeber, ei heller om jordskjelv (vi har opplevd tre på reisen, men de merket dem ikke). Til hvert sted vi har reist, har de ønsket å dra. De har stått klare, lykkelige med trillekofferten sin. (Og Paloma ved siden av i reisestolen.) Nå er de også klare til å dra hjem til Norge. De roper om snø, barnepark, besteforeldre og onkler. Først i etterkant vil det i sin helhet gå opp for meg hva denne reisen har vært. Men bare det å se at barna fornøyd har tilpasset seg ethvert nytt sted, enhver ny seng, mange nye mennesker, ny mat, nye hus, nye omgivelser - med store smil, er nok til at jeg mener å kunne si at denne rare utenlandsferden vår har vært vellykket og veldig spesiell for oss som familie.