En reise i det ukjente
Dagen for avreisen er kommet. Vårt ni-måneders prosjekt med å reise til og i Latin-Amerika sammen med Sebastian, Amanda og Paloma på henholdsvis tre og et halvt år, to år - og Paloma på bare tre måneder - er omsider i ferd med å se dagens lys. Som familiens "sjefsplanlegger" og mamma har jeg fra skrivebordet forsøkt å være forutseende og i størst mulig grad fysisk og mentalt forberedt på uforutsette hendelser og plutselige utfordringer. I det jeg setter meg ned på flyet siger det inn over meg: det er selvfølgelig ikke mulig å være forberedt på alt. Jeg innser at jeg er nødt til å ta denne reisen slik den kommer, og at jeg nok er nødt til å takle min egen frykt, usikkerhet og tvil i møte med en rekke uforutsette situasjoner og hendelser. Å vite hvordan man reagerer som mamma og forelder når man er på reise over lang tid i ukjente omgivelser, kan man ikke forutse - spesielt ikke når man er i ammetåke samtidig. Å ha det spennende, oppdage og se nye ting, lære mye og ha det morsomt vil nok bare være én side av denne reisen. Å føle seg forvirret, usikker, redd og sliten kommer nok også til å være følelser som følger med i kjølvannet, ettersom man reiser med en så ufattelig rikdom som våre tre små barn utgjør. At de skal ha det bra og finne seg til rette, er første prioritering for alle våre valg. Derfor blir nok ikke dette en typisk turistferie hvor man kaster seg ut i forventning og spenning hver gang man har mulighet til å oppdage noe nytt. Tvert i mot blir denne reisen en søken etter å finne noe fast, trygt og forutsigbart i en setting hvor omgivelsene er alt annet enn dette. Like mye som en ytre reise blir nok dette en reise i oss selv. Vi er nødt til å finne tryggheten og rammene i oss selv, for å kunne gi trygghet til barna. Vi som voksne må være rammene, i svært så skiftende omgivelser. Jeg holder pusten når jeg tenker på ansvaret og oppdraget som hviler på våre skuldre som turistforeldre. Flyet letter til høylytt latter fra Sebastian, og Amanda følger etter - ettersom hun følger Sebastian og hans reaksjoner og smak i det meste.

Første følelse av frykt
I min planlegging og i mine forberedelser hadde jeg glemt dette ene. Vel, jeg vet at jeg egentlig ikke hadde glemt det, men jeg hadde lagt det til siden, ettersom det ikke hører til den kategorien som har å gjøre med barna. Jeg snakker om en lidelse som det måtte en Mette-Marit til for å gjøre kjent, nemlig flyskrekk. Min skrekk for å fly er nok ikke av den mest alvorlige typen. Men likevel: den er der. Og dette "husket" jeg godt da vi fra Frankfurt mot Sao Paulo beveget oss inn i et ganske turbulent område, som varte over ganske lang tid. Følelsen av at jeg "må" puste raskere, kroppstemperaturen stiger, hendene blir kalde og beveger seg uten stans, gjør seg i sterk grad gjeldende. Mer enn noe annet dreier det seg om en fysisk reaksjon. Jeg tenker ikke tanker om ulykker som har hendt, ei heller tenker jeg så mye på angst for å dø og slike ting. I hvert fall gjør jeg ikke det bevisst. Jeg bare kjenner hvordan kroppen ikke vil lystre og oppføre seg normalt. Angsten ganske enkelt sitter i kroppen som noe fysisk, og det eneste som hjelper er å prøve å snakke "voksent" til meg selv. Men egentlig går det ikke over før vi er ute av det turbulente området. Da glemmer jeg det. Nesten. Men opplevelsen tjente som en påminnelse. En påminnelse om at følelsen av frykt nok kommer til å være mer vanlig i løpet av det kommende året, sammenlignet med hvordan livet oppleves hjemme i Norge. Spørsmålet blir hvordan man takler denne frykten. Ute av det turbulente området tenker jeg store tanker om at jeg skal være sterk og tapper. Men samtidig vet jeg at det som teller er hvordan man takler angsten mens den pågår. Jeg erkjenner at reisen rommer utfordringer. Men like fullt er det dette vi vil. Troen på at man lærer veldig mye gjennom å våge å møte sin egen frykt, står fast. Og ikke minst tror vi at barna vil lære mye og vokse på denne erfaringen. Etter en lang, lang, lang reise lander flyet i Santiago de Chile.

En bagasjebærers drøm?
August er vinter i Chile. Det er måneden da de gamle dør. Har man overlevd august, klarer man å overleve minst ett år til - fram til neste august. En av avisoverskriftene i disse dagene var: La vieja no pasó agosto. Gamla kom seg ikke gjennom august. Her er Gamla kona til Augusto Pinochet, og det refereres til at hun er blitt tatt inn til forhør på grunn av at lumske økonomiske forretninger, utført av Pinochet-familien, er i ferd med å komme frem i lyset. Å overleve august kan altså bety så mangt, men oftest er det klimaet det henvises til. Husene er kalde og dårlig isolerte, og skikkelig oppvarming er en luksus som det bare er overklassen som nyter godt av.
På flyplassen venter det oss en hel, liten delegasjon godt påkledde venner og familie. Hver med sin historie. Mye skjer i Chile. Folk mister jobben hver dag. Nye familiedramaer skrives stadig. Men gjensynsgleden er stor. Venner og ukjente hilser om kapp. Jeg er opptatt av å huske alle. I min iver etter å være høflig og smilende mot de fremmøtte, legger jeg ikke merke til at personen jeg klemmer og presenterer meg hjertelig for, fordi jeg tror det er en mye omtalt onkel, er bagasjebæreren. Bagasjebærere oppleves nok jevnt over som disse plagsomme som henger seg på deg da du sliten og trøtt ankommer landet. De river fra deg bagasjen før du får sukk for deg og triller av gårde med tingene dine, og dette gjør at du er pent nødt til å følge etter. Når du så er fremme ved bilen, ber de om pengene dine. Ofte har du ikke vekslet penger til lokal valuta, og du ser deg nødt til å betale dyrt med euro eller dollar, for å bli kvitt den innpåslitne hjelperen. En slik hjelper var det jeg, under alles påsyn, kastet meg over med all min vennlighet - noe som det for øvrig virket som den litt forvirrede bagasjebæreren syntes var helt ok. Denne lille episoden med bagasjebæreren har i løpet av de første dagene her i Santiago fått et nærmest anekdotisk preg. Den handler om la vikinga som hilser og klemmer på bagasjebæreren, og den blir behørig fortalt i alskens sammenhenger. Fortellingen sier selvsagt noe om meg, og mine venners forhold til meg (jeg synes det er helt ok at de ler av små episoder som skjer; det morer meg sterkt) - men det forteller kanskje også noe om det chilenske samfunnet og om klasseinndelingen som er veldig sterk. Bagasjebæreren på sin side så fornøyd ut. Da misforståelsen gikk opp for meg, insisterte han på å beholde hilsenen med sitt "igual, igual" (likevel, likevel). Men han glemte i oppstyret på ingen måte å innkreve penger for sin innsats som bærer. (Bagasjen han hadde med seg for oss var for øvrig ikke spesielt lett. Neste gang skal jeg huske bedre på hva som ligger i uttrykket traveling light. Det gikk opp for meg at dette ikke hadde kommet helt inn som moment i min planleggingsprosess. Vi hadde videre med oss alt for mye håndbagasje. I flybyttet i Frankfurt var vi så ivrige på å få med oss alle barna og å rekke bussen som skulle til å kjøre fra oss, at vi nesten mistet kofferten hvor alles pass og billetter lå. En flyvertinne kom løpende etter bussen med kofferten...)

"De vuelta a mi tierra"
Folkene som kom for å hente oss var mange, og derfor ble det slik at vi fordelte oss på alle bilene, slik at ingen skulle kjøre med helt tom bil uten selskap. Amanda og jeg havnet på den måten alene i bilen til vår gode venn José. Personer som heter José blir vanligvis bare kalt Pepe. Chilenere har sterk tradisjon for å kalle venner og kjente for et annet navn enn det egentlige. Å ha kallenavn er helt vanlig, og alle som heter José er nesten automatisk Pepe. Jeg er Cecy eller Cecita, og Patricio er Pato. Vel. Pepe setter på en låt han hadde tenkt å spille for Patricio i bilen, men som han nå spiller for meg istedenfor. Denne låten har tittelen: "De vuelta a mi tierra" - Tilbake til mitt land. Mer skal det ikke til for meg. Jeg gripes av noe jeg ikke kan kalle nostalgi, for jeg har jo ikke en lang historie å se tilbake på i forhold til Chile. Men noe er det i hvert fall som går gjennom meg. Sterke følelser. Jeg får tanker om hvordan det er å være tokulturell. Jeg blir grepet av det faktum at barna våre faktisk er halvt chilenske, og jeg kjenner tyngden av at Chile er så uendelig langt unna Norge, og dermed så vanskelig å holde jevnlig kontakt med. En overilt lyst til å ha mer av Chile jager gjennom meg. Det er ikke bare barna våre som er tokulturelle. Jeg er også tokulturell. Jeg har blitt det, gjennom det sammentreffet at min mann er chilensk og at vi har fått barn sammen. Chilensk kultur angår meg, fascinerer meg, den opptar meg veldig, provoserer meg og, ikke minst, den gir meg kontinuerlige speilbilder av min egen kultur. Min identitetsfølelse som norsk, er endret. Jeg er ikke lenger bare norsk, jeg er også noe annet. Men jeg aner ikke hva dette andre er, for jeg føler meg selvsagt ikke chilensk. Like fullt er jeg noe annet. Jeg klarer aldri å stanse mine forsøk på å se min egen kultur utenfra. Og på samme måte fortsetter jeg å granske, sile, saumfare chilensk kultur. Og disse blikkene preger meg og gir meg nye tilfang i min identitetsoppfatning. Videre lar jeg meg berøre av sangen fordi jeg gripes av det faktum at Patricio faktisk er tilbake i det landet han har vokst opp i, kjempet for, ofret seg for og risikert mye for. Han er tilbake til et Chile han ikke vil vende tilbake til. Han er tilbake til et Chile han opplever som apatisk, som et land som har mistet gnisten for å kjempe. Men likevel. Chile. Landet hans. Landet vårt. Her kommer vi. Vi elsker deg, Chile, og vi elsker å kritisere deg. Vi synes ikke om deg på mange måter, for det er så mye urettferdighet. Men her er vi. Vi satser og prioriterer enormt av ressurser for å komme til deg. For dette er deler av Patricios historie. Nå også min historie. Og det vil være del av våre barns historie. Og her befinner det seg så mange mennesker som er viklet inn i vår historie; venner og familie vi er glade i og knyttet til og som akkurat nå er veldig glade fordi vi omsider kommer på besøk.

Tanker som dette er det som suser gjennom hodet mitt, idet jeg samtidig også betrakter de nye veiene som har vokst frem siden jeg var her sist gang for over fire år siden. Veiene som er flotte, moderne og gjør det mer fremkommelig. Men som koster flesk. For dem som kjører på dem. Og det er folk flest. Og folk flest har ikke penger. Folk flest kjemper for å ha mat på bordet hver dag, sko og skoleuniformer til barna, anstendige klær og nok til å betale strøm, vann og gass. Og disse folkene må betale for de nye veiene også. Flere bomringer møter oss på veien mot huset hvor vi skal være. Igjen, for andre gang etter møtet med bagasjebæreren, blir jeg irritert over at jeg ikke ankommer Chile med lokal valuta for hånden. Jeg lar min venn Pepe betale for gjennomgangene. Så ankommer vi huset hvor vi skal bo de neste ti dagene. I Hildas hus, i en av Santiagos store bydeler som heter Maipú. Denne bydelen har i dag omtrent like mange innbyggere som Oslo by. Her vokste Patricio opp, på en tid da store deler av Maipu var "bondeland".

Livet i Hildas hus
Nostalgien som møtte meg i løpet av den første timen på chilensk landjord, blir i løpet av den første natta byttet ut med en annen følelse. Jeg har vært i Chile to ganger. Første gangen var i januar 2001. Første natta da jeg kom, begynte bakken å skjelve. Kanskje kommer slike skjelv i Chile en gang hver måned, hver andre måned, hver tredje måned. Og nå skjer det igjen - første natta jeg er her. Men denne gangen er jeg her med tre små barn. Hvilke tanker er det, i de sekundene som skjelvet varer, som rekker å fare gjennom mitt norske hode og min norske kropp, uvant med den slags rystelser? Babyen ligger ved siden av meg. Uten å røre babyen reiser jeg meg fra senga. Jeg husker jeg tenkte det var best å ikke ta babyen i armene, for da ville jeg nok ikke oppnå annet enn å overføre min frykt til henne. Jeg husker også at jeg tenkte: "Hvordan er det nå...? Er det best å løpe ut på gata, eller er det best å ikke løpe ut på gata? Og var det ikke noe med å stille seg i en døråpning?" Mens jeg tenker dette, har jeg løpt ut av soverommet med ei skjorte i hånda, uten at jeg kan gjøre rede for hvorfor akkurat dette skulle være det smarteste å gjøre. Min venninne Hilda er snar. Hun møter meg i trappa og jeg omfavner henne skjelvende. Så slutter det. Men jeg skjelver fortsatt. Turbulens. Jordskjelv. Nostalgi. Bagasjebærere. Det siste jeg rekker å få med meg før jeg stuper av utmattelse på grunn av jetlegget, er at jeg går ned i stua midt på natta i Hildas hus, for å lage melk til babyen. Da utløser jeg selvfølgelig alarmen, som jeg ikke visste at Hildas hus var utstyrt med. Da Fransisco, Hildas mann, kommer for å redde situasjonen, hadde jeg visstnok sagt: No he hecho nada - jeg har ikke gjort noe, og med dette er nok en anekdote om la vikinga født.
Etter dette er jeg helt utslitt, og ønsker bare å sove. Men da... DA våkner barna. Klokka fire på natta. Fullstendig døgnville. Helt klare til å begynne å leke. Umulige å få i seng. Jo da. Jeg forstår det gjelder å være både sterk og tålmodig.

På tur i Santiago sentrum
Jeg liker ikke Santiago. Det er en lite vakker by. Den har lite å by på. Kulturen finnes ikke, eller: den finnes nok, men den befinner seg på et sted som er umulig, eller vanskelig, å oppdage og oppspore. Det er alltid langt å reise til de stedene man vil, og man blir utslitt og oppkavet av å komme dit - og når man kommer seg dit, er evnen til å ta innover seg kultur ikke fullt så fremtredende.
Forstedene i Santiago er ofte ganske fattige, skitne og døsige. Fulle av gamle biler, støv og søppel. Til min overraskelse går det opp for meg at det jeg egentlig liker best ved Santiago, er selve sentrum - på tross av alle tyveriene, menneskevrimmelen, kaoset og forurensningen. I sentrum føler jeg det er lettest å få øye på den sterke, fryktelige historien som har utspilt seg. Her er de historiske monumentene, statuene og bygningene som vitner og forteller om den grufulle tiden under Pinochet. Her er det noe å lære og ta inn. Allerede på dag to i Santiago er Patricio og jeg på tur i sentrum. Her er noen bilder. Jeg liker ikke Santiago, egentlig. Men likevel begynner jeg å få sansen…

Jeremia
Denne mannen tjener til livets opphold ved å spille fløyte på gata. Faren hans forlot ham da han var liten gutt, og det finnes intet system i Chile som fanger opp og hjelper mennesker med spesielle behov. Her gjelder det å klare seg som best man kan. Han forteller villig da Patricio begynner å snakke litt med ham. Men han passer på å spørre om han husket å legge noe oppi boksen.

La intendencia
På grunn av en uklarhet omkring visa og regler for opphold for meg som norsk, måtte vi ta turen innom La Intendencia. Inne på dette kontoret følte jeg meg ganske lyshåret. De aller fleste var fra Bolivia, Peru og Ecuador. Chile har veldig stor innvandring fra land som er enda fattigere og har en enda dårligere økonomisk situasjon enn chilenerne selv. Mange fra Mellom-Amerika kommer til Chile og tar jobber for en lønn som ikke en gang en fullstendig desperat chilener vil ta. Desperasjonen og mangelen på penger er total. De fleste som satt i kø og ventet, trengte nytt stempel for å få oppholdstillatelse i en ny måned. Med kontrakt for en måned, kan de få 30 nye dager opphold i landet. De lever fra hånd til munn. Jeg på min side får saken behandlet raskt og greit. Ingen problemer. En nordmann i utlandet er veldig ofte en privilegert sjel.

Tv-kulturen
I Santiago blir jeg hele tiden stanset i min søken etter noe spennende, et uttrykk, noe jeg kan ta med meg, gripes av, fascineres av. Det som forstyrrer meg i min leting er: tv-en, for ikke å si: tv-ene. I Santiago finnes det tv-er overalt. På restauranter, kafeer og t-baner. Opptil flere stykker i samme lokale. Alle med forskjellig kanal. Og høyt volum. Og bare søppel-tv. Blonde damer som ler hele tiden. Pene mennesker som sitter i sirkel og forteller hverandre ting. Banaliteter, tull og fjas. Og såpeserier fremfor noe. Tegnefilmer uten stans. Reklame. Reklame. Tv. Tv. I Hildas hus er det en-to-tre-fire-fem tv-er. Og, jeg tuller ikke: Alle står som regel på samtidig. På forskjellig kanal. Den ene med høyere lyd enn den andre. I tillegg kommer tv-spillene og dataspillene. Folk her i dette huset, og Santiago generelt, barn som voksne, ser på tv-en, har den stående på, praktisk talt hele døgnet. De ser på den på dagen, sovner til den om kvelden, har den stående på om natta (fordi de er sovnet fra den) og våkner til den om morgenen. Jeg er, for å være helt ærlig, helt utslitt av alle disse tv-ene. Jeg kan ikke begripe hvordan det er mulig. Inni meg skriker det etter ro, natur, kultur.... og det er vanskelig å finne dette i mitt Santiago. Kanskje noen andre kan fortelle meg hvordan man finner det?

I samtale med chilenere
Er det fordi jeg føler jeg er innenfor den chilenske kulturen at jeg føler meg så uredd for å kritisere den? For hører det ikke til reisedagboksjangeren å la seg imponere og fascinere av alt som er annerledes enn det vi er vant til hjemme, nesten uansett? Jeg er redd jeg i tilfelle ikke følger opp sjangerens lov. For jeg må nok innrømme det: jeg har en hang til å kritisere det chilenske samfunnet. For meg er det en dyd av nødvendighet, fordi det er så brutalt urettferdig, så tøft, så rått. Men selv om jeg må gjøre det, betyr det ikke at jeg ikke ser lyse sider ved samfunnet og ved kulturen. De lyse sidene er først og fremst, og dette kan jeg ikke få sagt sterkt nok: menneskene. Det er menneskene som gjør at alt sammen får mening, at balansen kommer, at alt sammen får verdi og betydning. Samtalene, hengivenheten, gleden og stå-på-energien chilenerne har, ikke på grunn av, men hele tiden på tross av. Velkomstselskapet som ble holdt for oss, står som den aller hyggeligste begivenheten her fra Santiago de Chile. Store smil. Faste armer som klemmer hjertelig (og alltid tar deg i hendene etter at du har gitt en klem). Nysgjerrighet og respekt. Latter og varme. Litt åpenhet inni mellom, ekstremt mye humor. Og mat, mat, mat. Les: kjøtt.

(Reisetips til deg som skal ut å reise med små barn: La dem alltid ha sine små trillekofferter. Det er ufattelig hvor mye moro barna har hatt med disse koffertene. Det har vært den mest populære leken på hele reisen.)

Farvel til Santiago for denne gang
Etter ti hektiske og litt slitsomme - men også fine og morsomme dager, er alt pakket og klart for Nicaragua. Vi vet ikke hva som venter oss. Ingen av oss kjenner Nicaragua fra før. Men en myte eller en idé bærer vi selvfølgelig med oss. Vil ideen stemme overens med virkeligheten? Før vi imidlertid finner ut av dette, venter det oss en lang reise. Vi flyr fra Santiago de Chile til San José i Costa Rica, fordi dette var en langt mer økonomisk løsning enn å fly direkte til Managua. På flyplassen i San José vil vi, etter planen, bli hentet av en minibuss som kan ta oss over grensen til Nicaragua. Med blytunge kofferter (jeg forstår ikke at det er mulig) og trøtte barn (klokka er fire på natta) kaver vi oss inn i bilene til våre velvillige venner som igjen stiller opp i flokk for å følge oss til flyplassen.

Å leve i øyeblikket?
Flyreisen fra Santiago til Costa Rica, via Lima, gikk greit. Barna begynner å få trening i å være på fly og å holde ut. På en måte tror jeg vi voksne blir langt mer slitne av å reise enn barna selv. Jeg har tenkt litt på dette, og jeg har undret meg over barns evne til å more seg over ting de ser og hører, selv på en veldig slitsom reise. De kan le og tulle når jeg føler meg mentalt på et helt annet nivå. Jeg tror dette har å gjøre med at når barna reiser (og lever generelt), lever de i øyeblikket. Det gjør nok ikke vi voksne, selv om vi stadig streber etter å kunne gjøre det. Vi voksne bærer med oss det slitsomme som skjedde, vi kjenner øyeblikkets tyngde og fremtidens bekymringer. Når vi vet at noe slitsomt ligger foran oss, farger dette øyeblikket - selv om øyeblikket kanskje i og for seg ikke er spesielt tungt. Hvis vi for eksempel vet at det venter oss en natt uten søvn, er det som om vi blir trøtte lenge før vi egentlig kjenner søvnen. Sånn er i hvert fall jeg. Jeg bærer nok byrden av fremtidens bekymringer på mine skuldre (husk nå endelig på at jeg er i ammetåke), og dette kan endre opplevelsen av øyeblikket. Sånn har jeg det når jeg reiser med barna. Jeg bekymrer meg for hva som kan komme rundt neste sving, og glemmer litt å tenke på at akkurat nå er faktisk alt bare bra. Barna spiser, tuller og ler, og ingenting "farlig" skjer. Men selv om denne holdningen nok gjør seg gjeldende hos meg, tror jeg nok også jeg har lært litt i løpet av denne turen allerede. Er jeg blitt litt mindre redd, og litt flinkere til å slappe av? Klarer jeg i litt større grad å tenke: Et skritt av gangen, bare pust, så går alt bra? Jeg tror nok at det er tilfelle. Vi har vært gjennom mye venting, flere flyturer og ganske mange "ville" bilturer, sett med norske øyne. Men vi har klart oss fint gjennom det, og istedenfor å føle meg mer engstelig, registrerer jeg, lykkelig, at jeg er mindre engstelig og mer avslappet. Jeg tåler bilturer i Santiago med barna, jeg makter å vente på en flyplass med barna hengende rundt beina, jeg greier å amme Paloma, mate Sebastian og snakke med Amanda på samme tid, uten å ha spist på lenge og med et minimum av søvn. Men lite visste jeg at den store ildprøven skulle vente oss i San José...

San José, Costa Rica
Vi har vært på flyreise i tolv timer fra Santiago, og står på flyplassen i San José. En minibuss skal komme og hente oss. Vi går spent ut av flyplassen, titter rundt oss på alle kanter - men intet skilt med våre navn, slik det var avtalt. Vi plasserer våre tonn bagasje inntil veggen og setter oss ned med barna for å vente. Sebastian og Amanda begynner å more seg. De skreller klementiner og synes det er helt ok. Vi går engstelige rundt og kikker etter en minibuss som ikke viser seg. Til slutt gir vi opp ventingen. Vi har ikke annet å gjøre enn å akseptere tilbudet fra noen generøse taxister, som både kan kjøre oss til San José sentrum og som vet å finne et hotell til oss. Et hotell virker på alle måter mer forlokkende enn en busstur, selv om vi egentlig bør komme frem til Nicaragua så snart som mulig, fordi vi har en jobb å gjøre der. Men istedenfor havner vi altså på et hotell. Og det var en hyggelig overraskelse. Her fikk jeg mitt første møte med "myten om Latin-Amerika": papegøyer i trærne, kokospalmer overalt, fuktig og varm luft, blomster og bilhorn over det hele. Costa Rica. Velkommen.
De ivrige drosjesjåførene forteller med glød om sitt land. Costa Rica er annerledes, sier de, i latinamerikansk sammenheng. Landet har ikke hær, og dette gjør at de økonomiske prioriteringene blir annerledes. Utdanningen, også på universitetsnivå, er gratis. Folk lever bra, sier de. Helsesystemet er heller ikke så verst, ifølge dem. Costa Rica er dyrere enn andre latinamerikanske land, men har til gjengjeld andre fordeler. Slik presenteres Costa Rica for oss av de første vi treffer. En annen mann, fra Guatemala, som vi kommer i snakk med på hotellet vi skal sove på, sier at dette overhodet ikke stemmer. Folk er fattige, og folk forteller en fin historie om landet sitt. Men det stemmer ikke det de forteller. Han mener Costa Rica er like farlig som Guatemala, og at forskjellen er at alle vet hvordan det er i Guatemala mens man i Costa Rica lager en fin fortelling. I parentes bemerket har vi fått høre via andre kanaler at det er forskjeller mellom for eksempel Costa Rica og Nicaragua, til Costa Ricas fordel. Forklaringen på dette skulle blant annet ligge i historien. Da spanjolene kom, hadde Nicaragua stor indianerbefolkning og Costa Rica hadde det ikke. Slik fikk Nicaragua stor mestizo-befolkning, mens Costa Rica fikk flere med "ren" spansk bakgrunn. Historien sier at som konsekvens av dette har det vært lettere å styre og kontrollere situasjonen i Costa Rica, at menneskene har hatt mer tilgang på makt og goder. Men tilbake til Costa Rica. Vi tar oss en tur ut på gata, selv om vi altså er fryktelig trette etter denne lange flyturen og kjedelige, forgjeves ventingen på flyplassen.
Under trærne med alle papegøyene ligger mennesker og sover i kasser. Tydelig fattigdom eksisterer side om side med tilsynelatende velstand. Jeg lar meg forvirre av et skilt med reklame om en kiropraktor-klinikk · "Clinica de quiropracticante". I Chile kjenner man ikke til denne virksomheten (man kan ikke en gang ordet for det), mens jeg altså her i Costa Rica på første gatehjørne finner ut at det tydeligvis finnes her. Under reklameskiltet ligger en nedrevet bygning. Sebastians kommentar, som også får være med på denne lille byrunden, er: Mamma, se, det er en ødelagt lekeplass der.

Reis ikke med buss fra Costa Rica til Nicaragua (med småbarn ombord)
Jeg vil anbefale alle, barnefamilier, enslige og venner, å dra på reise sammen. Men jeg vil ikke anbefale å ta bussen fra Costa Rica, San Jose, til Leon i Nicaragua. Dette er en lite hyggelig reise. Det ble en fjorten timers tålmodighetsprøve, som etter sigende skulle være en sekstimers grei kjøretur.
Veiene i Costa Rica var alt annet enn gode. På enkelte skilt stod det, enkelt og greit: Her slutter vedlikeholdet av denne veien. Vi krysset et slags fjell, med tett, plutselig tåke, og det i en hastighet som ifølge mitt skjønn var langt fra passende. Men prøv å fortelle dette til en drosjesjåfør! På veien over denne høyden fikk vi være vitne til en diger trailer som lå i nesten 180 graders vinkel nede i en grøft. Heldigvis underlig nok lot ingen til å ha blitt alvorlig skadet. Vi forsøkte å få barna til å se i alle andre retninger enn mot denne ulykken. Hva slags inntrykk må en veltet trailer gi dem?

Timene sniker seg sakte av gårde. Barna sover og klager og tuller litt om hverandre. Varmen stiger. Og stiger. Vi må ta en pause for å spise. Maten er upåklagelig. Menneskene fra Costa Rica er imøtekommende og nysgjerrige. Alle spør hva vi gjør og hvorfor vi er der. De sier "åi, åi" når de hører vi er på vei til Nicaragua. Der er det varmt, sier de. Ja, sier vi. Uten at vi evner å forestille oss hva som virkelig venter oss. Vi setter oss inn i den varme bilen igjen. Vi har flere timers kjøretur igjen.

Grensen mellom Costa Rica og Nicaragua
På grensen mellom disse to landene opplevde vi høydepunktet på bussturen. Vi var allerede blitt ganske slitne, og var ikke helt mentalt forberedt på hva som ventet oss her (kanskje Patricio var det, men ikke jeg, la vikinga). La meg bare nevne stikkord som korrupsjon, raslende dollar, hete uten sidestykke, apekatter i trærne, innpåslitne hjelpere, køer av en annen verden, trailere lange som uår, fattige mennesker, uforståelige grupper av skummelt utseende menn som samler seg og teller penger. Og oss med barna i baksetet som roper ut i fryd over apekattene i trærne. Himmel. I ettertid mer komisk enn slitsomt. Men der og da ganske uholdbart. Amanda maste sånn rundt beina mine da vi stod og ventet i en kø, så stroppen til kjolen min røk. Så der stod jeg i grenselandet, våt av svette, sulten og trøtt, litt redd og veldig utålmodig, og holdt oppe kjolen med hendene som best jeg kunne. Nicaraguas grense blir et minne for livet. Klokka tolv på natta kommer vi omsider frem til vår endestasjon: Nicaragua, León.